Melioidose

Alvorlig systemisk infeksjon med den aerobe gram-negative bakterien Burkholderia pseudomallei. Endemisk i subtropiske og tropiske strøk i sørøst Asia og Australia, hvor den er naturlig forekommende i jordsmonn og overflatevann (rismarker). Smitten skjer gjennom inhalering, fekal-oralt eller ved inokulasjon ved kontakt med vann og jord. Mulig årsak til sykdom hos turister som har vært i endemiske områder (ex. tsunami 2004).

Immunsupprimerte personer er spesielt utsatt, men kan ramme alle. Pasienter med diabetes mellitus, nyresvikt, lungesyke, cystisk fibrose og alkoholoverforbruk er mer utsatt for alvorlig forløp. Inkubasjonstid varierer fra få dager ved inhalasjon til flere uker etter eksponering via hudsår.

Stor variasjon i sykdomsspekter fra subakutt/kronisk sykdom til akutt fatal sepsis. Infeksjonen kan være lokalisert eller disseminert. Vanligste kliniske manifestasjoner er pneumoni, bakteremi, sårinfeksjoner og abscesser i ulike organer som parotis, prostata, bukorganer eller CNS. Immunsupprimerte pasienter kan få reaktivering av latent Burkholderia infeksjon.

Blodkulturer, sårsekret og abscess materiale sendes til dyrkning og identifikasjon ved MALDITOF/PCR/ sekvensering. Mikroben er klassifisert som Kategori B bioterror agens. Ved klinisk mistanke om agens skal laboratoriet varsles på forhånd om prøven grunnet potensiell smittefare (P3-lab håndtering).

PCR er tilgjengelig ved Folkehelsa. Kan utføres på blod, sputum, sårsekret, leddvæske, biopsi og urin

Karbapenemer eller ceftazidim i.v. i minimum 2 uker, etterfulgt av trimetoprim-sulfametoksazol p.o. i 3-6 måneder. Mikroben har iboende resistens for bl.a benzylpenicillin, ampicillin, 2. og 3. generasjons cefalosporiner, aminoglykosider og fluorokinoloner. Avtagende meropenemfølsomhet under pågående antibiotikabehandling er rapportert.

Basale smitteverntiltak. Enerom ikke nødvendig. Smitte mellom mennesker svært uvanlig.