Generelt om geriatrisk onkologi

Hensikten med geriatrisk onkologi er å få en mer helhetlig vurdering av eldre pasienter med kreft med tanke på fysiologisk alder, potensiell nytte av og risiko forbundet med behandlingen, målrettede tiltak for å optimalisere behandlingen samt å bedre få frem pasientens preferanser. Geriatrisk onkologi fokuserer på utredning, behandling og oppfølging av eldre pasienter med kreft.

Fagområdet er et samarbeid mellom leger som behandler kreft (for eksempel onkologer, kirurger, lungeleger, hematologer), geriatere og det tverrfaglige teamet som kan bestå av sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom og ernæringsfysiolog. Den mest brukte aldersgrensen for geriatrisk onkologi er 70 år, men andre grenser kan vurderes hos populasjoner med mye komorbiditet eller skrøpelighet i yngre alder (for eksempel 65 år for pasienter med hode/hals- kreft eller lungekreft).

Kreft er en folkesykdom, og økende alder er den viktigste risikofaktoren for å få kreft. Insidensen har økt jevnt siden Kreftregisteret startet registreringen av nye årlige tilfeller i 1952. Behandlingsresultatene har blitt bedre for de fleste kreftsykdommene og dødeligheten er redusert. Det blir flere og flere kreftoverlevere og prevalensen øker raskt. Eksempler på kreftdiagnoser der pasienter med spredning kan leve i flere tiår er prostatakreft og brystkreft.

Betegnelsen eldre brukes av norske myndigheter for personer mellom 65-75 år. Etter passert 75 år regnes man som gammel, og fra 85 år betegnes en person som meget gammel. Innen geriatrisk onkologi anbefales screening for skrøpelighet fra 65 år i USA, mens i Europa er det vanligere å anbefale screening fra 70-75 år12.

I 2022 registrerte Kreftregisteret i alt 38 265 nye tilfeller av kreft, fordelt på 17 778 (46.5 %) kvinner og 20 487 (53.5 %) menn3. I alt 20 589 (54 %) pasienter var > 70 år, 8919 kvinner og 11 670 menn. Fordelingen er den samme mellom de ulike regionene i Norge, bortsett fra Oslo der andelen pasienter > 70 år er noe lavere. Den relative 5-års overlevelsen er bedret i alle aldersgrupper, også i aldersgruppen >70 år. I aldersgruppene 70–79 år er den 75.3 % og i gruppen 80–89 år 67.3 % (Kreftregisteret 2017–2021). I 2022 var prevalensen på 327 100 personer og aldersgruppen >70 år utgjorde i alt 180 445 (55 %).

Nordcan-databasen kan framskrive data for insidens av kreft de bl.a. for neste 20 årene. I 2042 viser de prediktive beregningene en økning av nye tilfeller på 40 % til totalt mer enn 53 600 nye tilfeller, og den største økningen vil være i aldersgruppen > 70 år med totalt 34 700 (65 %) nye tilfeller. Det er foreløpig ikke mulig å framskrive økningen i prevalens, men basert på utviklingen fram til 2022 vil den i 2042 anslagsvis være mer enn 500 000 personer.

Eldre pasienter som får kreft har i mange tilfeller hatt kreft tidligere i livet – omtrent 20 % av de som er > 70 år og 30 % av dem som er > 80 år. Det økende antallet eldre pasienter med kreft trenger systematisert persontilpasset utredning og behandling for å unngå over- og underbehandling av pasienter som lever med ulike grader av skrøpelighet.

Med økende alder blir pasienter mer heterogene når det gjelder helsetilstand, komorbiditet, grad av skrøpelighet, forventet levetid og hvilke utfall de prioriterer (mange eldre prioriterer for eksempel bevaring av funksjonsnivå fremfor livsforlengelse). Bruk av kronologisk alder i retningslinjer fanger ikke opp denne heterogeniteten. Retningslinjer innen kreftbehandlingen er i hovedsak basert på resultater fra studier gjort i yngre populasjoner med lite komorbiditet. En del studier har også inkludert eldre pasienter, men disse pasientene er ofte selekterte eldre som er sprekere enn gjennomsnittet. Det er dermed usikkert om og hvordan man kan ekstrapolere resultater fra disse studiene til behandling av eldre pasienter med moderat til alvorlig grad av skrøpelighet.

Når man ser på tall fra uselekterte populasjoner, for eksempel i registerdata, er effekten av kreftbehandling ofte dårligere4. Eldre pasienter, spesielt de som lever med skrøpelighet, har økt risiko for alvorlige bivirkninger og komplikasjoner, mortalitet og reduksjon av funksjonsnivå og livskvalitet under og etter behandling. Behovet for geriatrisk vurdering og optimalisering av kreftpasienter over 70 år er bredt forankret i internasjonale retningslinjer fra American Society of Clinical Oncology (ASCO), European Society for Medical Oncology (ESMO) og International Society for Geriatric Oncology (SIOG)12.

Innen onkologien brukes ofte ECOG-status for å beskrive en pasients funksjonsnivå. ECOG status er mindre egnet hos eldre pasienter, og flere studier viser at ECOG-status ikke er tilstrekkelig for å fange opp pasienter med skrøpelighet og økt risiko for komplikasjoner til behandling5. Derfor anbefales det å gjøre en screening for skrøpelighet og eventuelt en geriatrisk vurdering og oppfølging før behandling.