Jernbelastning

Jernbelastningstest utføres for å undersøke om absorpsjon av jern er nedsatt dersom peroralt jerntilskudd ikke gir forventet bedring av Hb og andre hematologiske variabler ved behandling av  jernmangelanemi. Dårlig behandlingseffekt kan skyldes sykdom i øvre del av mage-tarm kanalen, blødning, dårlig ”compliance” pga. plagsomme bivirkninger og for lav jerndose. Akuttfasereaksjon og annen kronisk inflammatorisk sykdom er faktorer som hemmer jernabsorpsjonen. Jernbelastningstest bør utføres før en starter med parenteral jernbehandling som kun er indisert ved peroral behandlingssvikt.

Terapisvikt ved peroral jernbehandling av jernmangelanemi hos pasienter med s-ferritin < 15 µg/L  som markør for tomme jernlagre og transferrinmetning < 16 % som indikerer nedsatt jernabsorpsjon. Testen er enkel å gjennomføre som en innledende utredning av terapisvikt ved jernbehandling.

Pasientforberedelser

• Jernmedikasjon seponeres i 3-4 dager før undersøkelsen.
• Pasienten skal være fastende når 0-prøven tas.

Prøvemateriale

Serum (eventuelt heparin-plasma).

Prøvetaking

• Ta en 0-prøve til jern og transferrinmetning.
• Gi pasienten 100–130 mg jern i form av en ferro (Fe²⁺)-forbindelse. Skylles ned med et glass vann. Pasienten skal ikke spise før neste prøve er tatt, men kan drikke vann.
  • Eksempel: 2 tabletter Ferromax 65 mg eller 1 kapsel Niferex 100 mg sammen med et glass vann.
• Etter to timer tas ny prøve til jern og transferringmetning.

Prøvebehandling

• Blodet blandes ved å vende røret minimum 8 ganger straks etter prøvetaking.
• Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.

Holdbarhet og oppbevaring

• Romtemperatur: 7 døgn
• Kjøleskap: 3 uker
• Oppbevares 5 døgn på laboratoriet

Feilkilde

Hemolyse kan gi falskt forhøyet verdi. Kommentar legges til resultat ved indeks Hb > 0,3 g/L.

Analysen utføres ved

Medisinsk biokjemi, SI

Analysekode

• FE0
• FE2

Jernabsorpsjon er negativt korrelert til størrelsen på jernlagrene, noe som bidrar til en betydelig inter-individuell biologisk variasjon. Det er derfor vanskelig å angi typiske referansegrenser. I en undersøkelse av friske kvinner og menn med gjennomsnittsalder 40 år og normal jern- og hematologisk status, var gjennomsnittlig økning i transferrinmetning hos kvinner 16 %-poeng (range: 3–35) og hos menn 13 %-poeng (range: 1–35) (1).

Tabellen er veiledende for sammenhengen mellom økning av s-jern ved økende s-ferritin.

Resultatet tolkes på grunnlag av økning av s-jern og s-transferrinmetning i to-timers prøven. For beregning av transferrinmetningen brukes verdien for s-jernbindingskapasitet i null-prøven.

Ingen eller lav økning i transferrinmetningen sees ved redusert eller opphevet jernabsorpsjon og forklarer således den funksjonelle årsaken til behandlingssvikten, men sier ikke noe om den grunnleggende sykdomsårsaken i mage-tarm kanalen. Selv en mindre økning i transferrinmetning på 8–10 %-poeng er uttrykk for en viss jernabsorpsjon. Resultatet må bedømmes i sammenheng med pasientens kliniske tilstand og hematologisk status.

Dersom det etter klinisk utredning er indikasjon for parenteral jernbehandling, bør den gjennomføres med intravenøs jerntilførsel og ikke med intramuskulær injeksjon. Jernabsorpsjonen hemmes av akuttfasereaksjon og aktiv, kronisk inflammasjon som derfor vil ha en konfunderende effekt på utfallet av jernbelastningstesten.

Høye verdier med transferrinmetning > 40–50 % eller høyere i to-timersprøven er forenlig med normale absorpsjonsforhold i øvre del av mage-tarm kanalen (duodenum). Økningen er positivt korrelert til anemiens alvorlighetsgrad, og vil derfor være mindre ved mild enn ved alvorlig anemi.