Langvarige smerter er som de fleste klinikere er kjent med en kompleks tilstand med ulik grad av innslag fra de ulike dimensjonene i den biopsykososiale modellen. Det kan derfor være veldig utfordrende å vite hvilke aspekter ved hvilke dimensjoner det er viktigst å rette behandlingen mot for å lykkes med å hjelpe pasienten. Det vil også være store variasjoner mellom pasienter, men det kan også være store variasjoner hos den enkelte pasient over tid eller i ulike kontekster. Derfor ser vi det som hensiktsmessig å ha en overordnet tredeling av klinikerens tilnærming til smertebehandling. Om alle pasienter trenger å eksponeres for alle tre tilnærmingene vil variere. Det vil også variere i hvilken grad det er legen (eller andre kliniske profesjoner) som skal stå for alt alene, eller om dette dekkes best av et felles samkjørt tverrprofesjonelt team. De tre delene er:

Pasienter trenger en forklaringsmodell som forklarer hvorfor deres smerter er som de er og hvordan dette henger sammen med behandlingsplanen. Ofte vil det være viktig å forklare hvordan smertene kan fortsette å være tilstede selv om den opprinnelige skaden har tilhelet. Forklaringsmodellen bør også ta høyde for de vanlige svingningene i smertetilstanden.

Dette er typisk hovedfokuset til leger og pasienter, og er ofte synonymt med farmakologiske tiltak eller kirurgi/invasive tiltak. Punktet begrenser seg dog ikke til slike tiltak og kan for pasienten romme alt fra medikamenter til kosthold; hypnose; andre behandlingsmodaliteter; meditasjon; "placebo-/shambehandling"; kontekstsensitive tiltak som ritualer, rutiner og vaner; osv. Utfordringen er at de fleste klinikere i for stor grad stopper ved dette punktet.

En stor andel av de som oppsøker helsetjenesten med langvarige smertetilstander har betydelig redusert funksjon, livskvalitet og står ofte på siden av både arbeidslivet (eller studier) og helt eller delvis også et sosialt fellesskap. En viktig del av behandlingen vil derfor være å hjelpe pasienten (ev. å hjelpe seg selv) tilbake til et mer meningsfullt liv (og være tilstede til pasienten har etablert seg på det nye funksjonsnivået). Dette er ofte noe enklere etter en vellykket gjennomføring av del 2. For mange vil det her dreie seg om å finne tilbake til noe som gjør at pasienten føler seg til nytte for noe(n) i hverdagen sin/livet sitt. Den enkelte trenger (igjen) å føle at livet er meningsfylt, i det minste deler av livet i en tidlig fase av (re)habiliteringen. Ofte kan man komme en lang vei ved å komme fram til – kliniker sammen med pasienten – individuelle behandlingsmål, samt å evaluere disse med jevne mellomrom. Det vil også være naturlig å justere både del 2 og 3 i henhold til utviklingen mot å innfri disse behandlingsmålene.