von Willebrand-faktor, P

Von Willebrand-faktor (vWF) er et glykoprotein som syntetiseres i endotelceller og megakaryocytter. Glykoproteinet vWF finnes i plasma som multimerer av forskjellig størrelse. Ved karskade bindes trombocyttene til skadet subendotel blant annet via vWF (primær hemostase). Glykoproteinet vWF er også bærermolekyl for koagulasjonsfaktor VIII og hindrer dermed rask nedbryting av denne faktoren. Ved uttalt mangel/dysfunksjon på vWF (von Willebrand sykdom type III) kan nivået av faktor VIII bli redusert i en slik grad at trombingenereringen blir påvirket (sekundær hemostase). Ved von Willebrand sykdom er mengden og/eller funksjonen av vWF redusert, og dette gir som oftest symptomer i form av mukokutane blødninger: petekkier, sivblødninger fra operasjonssår, kraftige menstruasjonsblødninger og spontane neseblødninger. Ved betydelig redusert mengde/funksjon av vWF (type III) kan faktor VIII reduseres i en slik grad at man i tillegg til mukokutane blødninger også får muskel- og leddblødninger. Von Willebrands sykdom kan være arvelig (autosomal eller recessiv arvelighet er avhengig av type von Willebrand sykdom) eller ervervet. Prevalensen av von Willebrand sykdom med signifikante blødningssymptomer er usikker og estimatene varierer fra 1:100–1:10 000. Kvinner diagnostiseres oftere enn menn fordi hemostasen oftere blir "utfordret" (menstruasjon og fødsel).

Arvelig von Willebrand sykdom finnes i flere ulike typer. Type I (65–80 % av tilfellene) kjennetegnes ved redusert mengde vWF, mens type II (20–35 % av tilfellene) kjennetegnes ved defekt funksjon av vWF. Type II deles videre inn i 2A, 2B, 2M og 2N, og behandlingen av de ulike subtypene kan være noe forskjellig. Type III (ca. 1:1 000 000) er den alvorligste formen, og kjennetegnes ved svært redusert mengde vWF og samtidig redusert faktor VIII (under 20 pasienter med type III er registrert i Norge). For å diagnostisere von Willebrand sykdom er det nødvendig å analysere både vWF-antigen (vWF:Ag), vWF-funksjon (vWF:aktivitet (vWF:Act) og/eller vWF:Ristocetin cofaktor (vWF:RCo)) og faktor VIII. I tillegg kan ytterligere tilleggsundersøkelser være nødvendig. vWF:Act og vWF:RCo detekterer i hovedsak vWF sin evne til binding til glykoproteinreseptoren Ib (GPIb) på blodplater. Andre analyser som kan være nyttige ved mistanke om redusert funksjon er vWF:kollagen binding (vWF:CB) ved mistanke om type II og vWF:faktor VIII binding (vWF:FVIII) ved mistanke om type 2N. For endelig å kunne bestemme type von Willebrand sykdom kan det være nødvendig å utføre von Willebrand-multimeranalyse og/eller plateaggregometri (ristocetin induced platelet aggregometry (RIPA)) som er svært ressurskrevende metoder og tilgjengelig ved få sykehus i Norge. Genetisk undersøkelse kan også være aktuelt.

Ervervet von Willebrands sykdom er assosiert med myelo- og lymfoproliferative sykdommer, diverse maligne tumores, autoimmune sykdommer og infeksjoner, men kan også sees hos pasienter med mekanisk hjerteklaffprotese.

Ved økt blødningstendens, spesielt mukokutane blødninger. Familiær forekomst av von Willebrands sykdom eller mer uspesifikk blødningstendens i familieanamnesen. Mistanke om ervervet von Willebrands sykdom. Mistanke om redusert platefunksjon ved normalt antall trombocytter.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Citratplasma. Prøven må sendes frosset til laboratoriet.

Kvinner og menn: 50–150 %.

Kommentar

Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder. Personer med blodgruppe 0 har noe lavere verdier enn personer med andre blodgrupper. Von Willebrand sykdom defineres først ved vWF-nivå/aktivitet under 30–35 %, mens det er foreslått at pasienter med verdier mellom 35–50 % og samtidig økt blødningstendens kan sies å ha von Willebrand-lignende sykdom.

Nyfødte kan ha høye vWF-verdier som gradvis reduseres til voksent nivå i løpet av de 6 første månedene. Graviditet, inntak av østrogener, fysisk aktivitet og akuttfase (inflammasjon, operasjon, traume) kan gi økning i vWF. Nylig tilførsel av blodprodukter hos person med redusert vWF-nivå kan gi falskt for høye verdier.

Kun lave verdier har klinisk betydning. Ved arvelig von Willebrand sykdom type I vil mengde (vWF:Ag) og funksjon (vWF:Act og vWF:RCo) være nedsatt i omtrent samme grad (vWF:Act/vWF:Ag og vWF:RCo/vWF:Ag > 0.7), mens type II kjennetegnes av at funksjonen er mer nedsatt enn mengden (vWF:Act/vWF:Ag og vWF:RCo/vWF:Ag < 0.7). For å skille de ulike type II-subtypene fra hverandre, vil det oftest være nødvendig med multimeranalyse og/eller plateaggregometri (RIPA). Ved mistanke om type 2N (lavere faktor VIII-aktivitet enn forventet i forhold til nivå av vWF) er vWF:FVIII assay og/eller gentest nødvendig. Ved type III von Willebrand sykdom vil vWF:Ag, vWF:Act og vWF:RCo være svært lave, mens faktor VIII ofte er < 10 %. Sykdomsbildet ved von Willebrand sykdom preges av blødninger i hud og slimhinner, men ved lave nivå av faktor VIII (som ved von Willebrand sykdom type III og ev. type 2N) kan pasientene også ha tegn på muskel- og leddblødninger. Symptomene er som regel mer uttalt jo lavere aktiviteten av faktor VIII er.

Den ervervede formen ligner ofte på type II med funksjon mer nedsatt enn mengde (vWF:RCo og vWF:Act er lavere enn vWF:Ag). For å kunne skille mellom arvelig og ervervet von Willebrand sykdom må familiehistorie og underliggende sykdommer kartlegges, og ytterligere testing (vWF propeptid eller genetisk undersøkelse) kan gi nyttig tilleggsinformasjon.