Capitellum fraktur

Capitellumfraktur hos barn er en sjelden, intraartikulær fraktur som oftest forekommer hos barn over 12 år. Skaden kan være assosiert med andre frakturer, som proximale radiusfrakturer. Frakturfragmentet inkluderer vanligvis både leddflaten til capitellum og den ufullstendig ossifiserte delen av laterale kondyl.

Pasientene opplever vanligvis begrenset smerte og minimal hevelse, men det kan være betydelig bevegelsesbegrensning, spesielt i supinasjon og pronasjon. Ved større dislokasjon kan pasientene ha økt smerte, og det kan være vanskelig å vurdere albuens funksjon på grunn av begrenset bevegelse.

Primær bildediagnostikk innebærer røntgen i front-, side- og skråplan av både den skadde og den friske siden for sammenligning. Siden capitellum hos barn kan være ufullstendig forbenet, kan frakturen være vanskelig å identifisere på røntgen. MR er derfor nyttig ved mistanke om skade, særlig for å vurdere skader på bruskoverflaten og kartlegge eventuelle tilleggsfrakturer.

Bryan-Morrey-klassifikasjonen brukes ofte for å kategorisere frakturer av capitellum.

• Type I: Stor, ossøs komponent av capitellum, ofte med en tydelig beinfragmentasjon. (øverste illustrasjon)
• Type II: Frakturfragment bestående hovedsakelig av brusk med minimal beintilknytning, noe som krever mer omfattende vurdering ved fiksasjon. (underste illustrasjon)
  
  

Behandlingen avhenger av graden av dislokasjon og størrelsen på fragmentet:

1. Konservativ behandling:
• Udislokerte eller minimalt dislokerte frakturer kan behandles konservativt med gipsimmobilisering i 2-4 uker. Albuen bør immobiliseres i en grad av fleksjon som gir best komfort, ofte i hyperfleksjon.
• Kontrollrøntgen etter to uker er anbefalt for å vurdere frakturens tilheling og eventuell tilleggsbehandling.
2. Operativ behandling:
• Lukket reposisjon: Ved mindre dislokasjoner kan lukket reposisjon vurderes, men dette er ofte utfordrende på grunn av fragmentets plassering.
• Åpen reposisjon og intern fiksasjon (ORIF): Ved større dislokasjoner kreves åpen reposisjon. Fiksasjon oppnås ofte med kompresjonsskruer eller hodeløse skruer for å bevare bruskoverflaten. Bruk av pinne som joystick kan være nyttig for å manipulere fragmentet i riktig posisjon før fiksasjon.
• Eksisjon av fragmentet: Ved komminutte eller svært små fragmenter, eller hvis skaden er mer enn 2 uker gammel, kan eksisjon være nødvendig.

Etter operativ behandling immobiliseres albuen i 2-4 uker, vanligvis i hyperfleksjon, for å optimalisere tilheling. Deretter startes gradvis bevegelsestrening for å gjenopprette funksjonen.

Vanligste komplikasjoner inkluderer:

• Osteonekrose av capitellumfragmentet: På grunn av den begrensede blodforsyningen kan fragmentet være utsatt for nekrose.
• Posttraumatisk artrose: Spesielt ved større fragmenter eller ufullstendig reposisjon.
• Stivhet i albueleddet: Kan forekomme som følge av lang immobilisering eller intraartikulær skade. Tidlig og skånsom bevegelsestrening er viktig for å redusere risikoen.