• Fraktur laterale malleol S 82.6
• Fraktur mediale malleol S 82.5
• Bi/trimalleolær fraktur S 82.8

Ankelfrakturer hos barn er vanlig. Det forekommer i hele barndommen, men er hyppigst rett før vekstsonene lukkes. Bruddene skiller seg fra voksenfrakturer ved å være epifysiolyser. Fyseskivene er svakere enn leddbåndene, så i stedet for båndskader (inkludert syndesmoseskader, som er sjeldent hos barn) tilkommer avulsjonsfrakturer av vekstskivene.

• Smerter i ankelen
• Hevelse, først lokalisert, senere mer diffust
• Kan oftest ikke belaste, iblant krepitasjoner ved bevegelse
• Iblant feilstilling

Rtg ankel er som regel tilstrekkelig diagnostisk.

CT kan være indisert, spesielt ved Salter Haris type 3 og 4 frakturer, for å kartlegge grad av dislokasjon i leddflaten. CT er også nyttig preoperativt for å planlegge skrueplasseringen.

Salter-Harris I av fibula

Dette er en vanlig fraktur som er vanskelig å se på røntgen, men diagnosen stilles klinisk pga smerte og hevelse over laterale malleol. Stressbilder er unødvendig. Behandlingen er en funksjonell ortose i tre uker (Air-Cast). Tilheler alltid uten komplikasjoner.

Salter Harris I av tibia

Helt rene type I frakturer er uvanlige, som regel er det en liten metafysært fragment som gjør det til en type II fraktur. Udislokerte brudd kan behandles med en air-cast i 3 uker. Dislokerte brudd reponeres lukket og stabiliseres i gips med eller uten pinnefiksasjon. 4 uker gips er tilstrekkelig

Salter Harris II av tibia

Dislokerte brudd reponeres lukket. Interponat forekommer (f.eks periosteum eller senen til tibialis posterior) og da er åpen reposisjon nødvendig. Ustabile brudd fikseres med skruer (eller pinner). Opp til 20° valgus feilstilling vil remodelleres dersom det er åpne fyser (opp til ca 13 års alder).

Salter Harris III (Tillaux fraktur) av tibia

Forekommer i tenårene når fysene er i ferd med å lukke seg. Den anterolaterale delen av fysen i distale tibia lukker seg sist, og kraftig utadrotasjon gir en avulsjon av fragmentet. CT er ofte nødvendig for å bedømme grad av dislokasjon. Udislokerte brudd kan behandles i gips, ellers er åpen reposisjon og skruefiksasjon via et lite anterolateralt snitt indisert.

Triplanfraktur av distale tibia (Salter Harris type IV)

Denne frakturen kan ha to, tre eller flere fragmenter. Frakturen består av en SH type III intrartikulær fraktur gjennom den anterolaterale delen av epifysen (tilsvarer Tillaux fragmentet), sammen med en SH type II fraktur av mediale malleol med et bakre metafysært fragment. Ved to-part triplan frakturer er mediale mallol intakt.

Frakturen er som regel mer dislokert enn man tror. CT er nødvendig. Åpen reposisjon og skruefiksasjon er gullstandard.

Salter Harris III eller IV av mediale malleol

Disse bruddene behøver anatomisk reponering både av leddflaten og vekstskiven. Det er risiko for vekstforstyrrelse med økende varusfeilstillling i ankelen. Hyppige kontroller er nødvendig. Dersom man oppdager vekstforstyrrelsen tidlig kan man gjøre en bar-reseksjon for å gjenoppta veksten, eventuelt gjøre fysiodese dersom barnet er nesten utvokst.

Generelt om behandling av ankelbrudd hos barn

• Udislokerte brudd, der man ikke er redd for intrartikulær involvering, kan behandles i gips i 4-5 uker.
• Dersom man er usikker på graden av dislokasjon (og dermed operasjonsindikasjonen) bør man vurdere CT utredning.
• Brudd som åpenbart skal opereres skal ha gipslaske og elevasjon før operasjon, selv om de skal opereres ”med en gang”.

• Åpen reposisjon av brudd i laterale malleol NHJ 10
• Åpen reposisjon av brudd i mediale malleolNHJ 11
• Åpen reposisjon av brudd i begge malleoler NHJ 12
• Skruefiksasjon av tibiafraktur NGJ 72
• Skruefiksasjon av fibulafraktur NGJ 73
• Gipslaske NGX 32

Alle konservativt behandlede frakturer kontrolleres med røntgen etter ca. 10 dager og avslutningsvis etter 4-5 uker. De opererte må som regel kontrolleres etter 6 uker med røntgen. Ingen vektbelastning under behandlingen, men osteosyntesen er ofte øvelsesstabil, slik at gips ikke er nødvendig mer enn noen dager postoperativt for smertelindring.

Prognosen etter ankelbrudd hos barn er god, de fleste gjenvinner full funksjon. Høyenergiskader med affeksjon av vekstskivene kan føre til vekstforsrtyrrelser som kan gi behov for senere korrigerende kirurgi.