Her beskrives det spesifikke somatiske utfordringer for barn med EHS i fase 4. Behandling av epilepsi, ernæringsvansker, respirasjonsvansker, obstipasjon osv. følger vanlige gjeldende nasjonale og internasjonale retningslinjer for disse tilstandene uavhengig av grunnlidelse EHS.
Grundig somatisk og nevrologisk undersøkelse.
Fatigue er beskrevet som redusert kapasitet for fysisk og/eller mental aktivitet som skyldes en ubalanse i tilgjengelighet, utnyttelse og/eller restitusjon av nødvendige ressurser for å utføre slik aktivitet [11]. For mer inngående beskrivelse av symptomer se Ervervet hjerneskade – definisjon og langtidsfølger (Langtidsfølger – kognitive endringer ). For tiltak se Institusjonsre-/habilitering barn 1-18 (Sunnaas) (Kognisjon/kognitiv re-/habilitering).
Autonom dysfunksjon også kalt paroxysmal sympatisk hyperaktivitet viser seg i dysregulasjon av blodtrykk og hjertefrekvens [12, 13] samt hypertermi, økt respirasjonsfrekvens og økt tonus [14, 15]. Slike symptomer og behandling hører mest til akuttfasen men kan også forekomme på et senere tidspunkt.
For inngående beskrivelse se Medisinske problemstillinger i akuttfasen (Akutt dystoni/Paroksysmal sympatisk hyperaktivitet (PSH)).
For inngående beskrivelse, se Medisinske problemstillinger i akuttfasen (Hormonelle avvik)
Ved mistanke om epileptiske anfall bør det tas standard EEG eller man velger andre EEG prosedyrer ut ifra problemstilling. Epileptiske anfall bør behandles etter internasjonale retningslinjer.
Økt intrakranielt trykk oppdages ikke alltids i akuttfasen eller fase 3. Man bør være observant på symptomer for økt hjernetrykk/hydrocefalus sent i forløpet og henvise barnet for utredning til akuttsykehus. Skyldes symptomene shuntsvikt bør nevrokirurgisk seksjon kontaktes umiddelbart (se også Oppfølging av medisinske problemstillinger (Øket intrakranielt trykk).
Dysfagiproblematikken blir ofte bedre eller forsvinner helt etter cirka 3 måneder hos barn med TBI [16]. Noen pasienter vil dog har vedvarende behov for PEG. Pasienten kan ha økt energibehov i re-/habiliteringsfasen. Innhold i næringen samt kontroll av sporelementer og andre parameter relatert til vitamintilførsel bør evalueres jevnlig (minst årlig ved PEG) i samarbeid mellom lege og KEF [17] (se også Medisinske problemstillinger i akuttfasen (Ernæring og svelgfunksjon) og Oppfølging av medisinske problemstillinger (Ernæring – underernæring og overvekt).
For utdypende informasjon se "Lungefunksjon" i Institusjonsre-/habilitering barn 1-18 (Sunnaas) (Spesifikke medisinske problemstillinger for barn 1-18 år)
Avførings- og vannlatingsvansker er vanlige etter EHS [13]. Disse kan ha sin årsak i lang immobilisering og, ved utbredt hjerneskade eller -tumor, også i avvikende sentral styring av miksjon. Det er kjent at forstyrrelser i tarmtømming kan føre til forstyrrelse i miksjon og da bl. a. urgeinkontinens elle sjelden vannlating med resturin. Hjernestamskade kan føre til detrusor-sfinkter dyssynergi [13]. Forekomst av avføringsproblemer hos voksne etter TBI og slag har blitt estimert til 30-60 % [18]. I studien til Aadal et al. [18] fant man at 75% av den undersøkte populasjonen av voksne på rehabilitering etter TBI eller slag hadde avføringsproblemer. Det kunne være fekal inkontinens eller obstipasjon. Del av problemstillingen ligger muligens i redusert transittid for tarminnhold som funnet i en populasjon av eldre menn med TBI [19]. I mangel av studier i barnepopulasjonen bør man anta at barn med EHS vil ha avførings- og miksjonsproblemer persisterende til re-/habiliteringsperioden. Fokus bør være på anamnestisk kartlegging og behandling av disse ved konsultasjoner. Det kan være indisert med henvisning til uroterapeut eller andre relevante fagpersoner for evaluering/tiltak.
Det forekommer hyppig søvnforstyrrelser i den pediatriske populasjonen med EHS uansett grad av hjerneskaden [20, 21] spesielt også i fase 4. Studier som anvender polysomnografi finner hyppigere oppvåkning og mindre effektiv søvn [22, 23]. Forandringer i søvn-våken rytme, lengre tid til innsoving, hyppig mareritt samt skjæring av tenner og tale under søvn forekom også signifikant hyppigere [12, 20, 21]. Søvnproblemer behandles etter vanlige prinsipper for søvnforstyrrelser hos barn.
Blant type smerter etter EHS og særlig i re-/habiliteringsfase er hodepine et av de hyppigste smertesymptomene i fase 4. Hos individer med traumatisk hjerneskade forekommer kronisk hodepine i litt over halvparten av tilfellene, hyppigere hos de med såkalt lett TBI (75 %) enn de med moderat eller alvorlig TBI (32 %) [24]. Studier er hovedsakelig gjennomført med voksne pasienter. Disse pasientene rapporterte start av hodepine så sent som 3 måneder etter hjerneskaden [25]. Det forekommer også andre kroniske smertesyndromer som kompleks regional smertesyndrom og nevropatisk smertesyndrom [24]. En studie på tenåringer med TBI viste at cirka en kvart del opplevde kronisk smerte opptil 3 år etter skaden og da hovedsakelig hodepine (85 %) og ryggsmerter (42 %, [26]). Jenter ser ut til å være mer utsatt for å få kronisk hodepine spesielt etter mild TBI [27].
Differensialdiagnostisk er det viktig å utelukke akutte årsaker til som hydrocefalus.
Smerte bør kartlegges systematisk og over tid ved opphold i helseinstitusjon og ved poliklinisk konsultasjon. Hodepine, også i kronifisert form, må håndteres som annen hodepine mht. forebygging og behandling (Veileder i generell pediatri).
For smertekartleggingsverktøy og dosering av smertemedisin, se Medisinske problemstillinger i akuttfasen (Smertevurdering og -behandling)
Det anbefales også å konsultere eget smerteteam ved helseforetak ved komplekse og langvarige smertetilstander. Alternativt bør man få veiledning fra Regionalt palliativt team for barn og unge (PALBU).