Hoftefrakturer og luksasjoner

Vekstskiven i proximale femur lukkes rundt 18-årsalderen, og trokanter-apofysen lukkes i alderen 16–18 år. Den proximale vekstskiven bidrar til vekst i lårhalsen, mens trokanter-apofysen hovedsakelig bidrar til vekst av trokanterområdet. Blodtilførselen til hofteleddet kommer fra den mediale og laterale circumfleksarterien, og blodtilførsel via ligamentum teres øker i betydning etter ca. 8-årsalderen.

Hoftefrakturer hos barn er relativt sjeldne og oppstår ofte ved høyenergitraumer, som bilulykker, fall eller sportsulykker. Barnas skjelett har en viss fleksibilitet, som gjør hoftefrakturer mindre vanlige hos svært små barn, men i tilfeller med hyperabduksjon, aksial belastning eller direkte traume, kan brudd forekomme. Avulsjonsfrakturer, der muskler drar av benbiter på festepunkter, er vanlig blant barn som opplever plutselige eller kraftige bevegelser.

• Patologiske frakturer kan forekomme i bencyster eller ved fibrøs dysplasi.

Vanlige kliniske tegn inkluderer en forkortet og eksternrotert underekstremitet, smerter i hoften eller lysken, hevelse og hematom. Barnet kan oppleve betydelig smerte og ha vansker med å belaste benet. Posterior hofteleddsluksasjon viser seg med en forkortet, flektert og innadrotert underekstremitet, mens en anterior luksasjon gir hofteekstensjon og utadrotasjon.

Illustrasjon: Forkortet og eksternrotert underekstremitet.

Diagnostikken starter vanligvis med røntgenbilder i AP- og sideplan, men CT eller MR kan være nødvendig for å evaluere bruddets omfang og eventuelle bløtvevsskader. MR er spesielt verdifull ved mistanke om asymmetrisk leddspalte eller ved behov for vurdering av bløtvevsskade, som labrum eller kapsulære skader.

Her vist i rekkefølge i henhold til Delbet's klassifikasjon - se under Klassifikasjon.

Hoftefrakturer klassifiseres ofte i henhold til Delbet’s system:

• Type I: Transepifyseal fraktur (sjeldne, høy risiko for avaskulær nekrose).
• Type II: Transcervicale frakturer.
• Type III: Cervicotrokantære frakturer.
• Type IV: Intertrokanteriske frakturer.

Hofter kan også dislokere enten anterior eller posterior, og vurderes i forhold til eventuell tilknyttet brudd.

• Luksasjoner beskrives som enten anterior eller posterior og om de er assosiert med fraktur eller ikke.

Behandlingen for hoftefrakturer og luksasjoner avhenger av bruddets type, grad av dislokasjon og barnets alder.

1. Frakturbehandling:
• Type I: Lukket reposisjon og pinnefiksasjon.
• Type II: Udisloserte frakturer stabiliseres med Spica-gips eller pinnefiksasjon. Disloserte frakturer krever lukket reposisjon og pinnefiksasjon.
• Type III: Udisloserte frakturer kan behandles med traksjon og Spica-gips. Ved dislokasjon utføres åpen reposisjon og intern fiksasjon.
• Type IV: Behandlingen varierer fra strekkbehandling og Spica-gips (6–12 uker) til åpen reposisjon og intern fiksasjon, avhengig av barnets alder og skadens omfang.
2. Luksasjonsbehandling:
• Lukket reposisjon under sedasjon bør utføres innen 6 timer etter skade for å redusere risikoen for avaskulær nekrose.
• Ved luksasjoner som har stått over flere timer, eller hvis reposisjon ikke lykkes, er åpen reposisjon nødvendig.
• Isolerte luksasjoner er vanligvis stabile og krever ikke immobilisering, men i tilfeller med instabilitet kan Spica-gips eller traksjon benyttes i 4–6 uker.

Komplikasjoner etter hoftefrakturer og luksasjoner inkluderer:

• Avaskulær nekrose (AVN): Kan forekomme hos opptil 15 % av tilfellene, og risikoen øker betydelig hvis reposisjon skjer etter mer enn 6 timer.
• Traumatisk artrose: Kan utvikles tidlig, spesielt hos pasienter med AVN.
• Coxa vara: Kan føre til nedsatt bevegelighet og behov for kirurgisk korreksjon.
• Heterotopisk ossifikasjon: En sjelden komplikasjon som kun krever intervensjon hvis den blir symptomatisk.
• Prematur lukking av vekstskiven: Dette kan resultere i ujevn vekst og beinlengdeforskjeller som krever nær oppfølging.

Etter behandling overvåkes pasienten nøye i minst ett år for å identifisere eventuelle vekstforstyrrelser eller avvik i hoftefunksjon. Hos yngre barn kan immobilisering med Spica-gips være nødvendig i 4–6 uker, mens eldre barn kan starte med gradvis vektbæring under oppsyn. Gjenværende bevegelsesbegrensninger eller smerter følges opp med fysioterapi og videre bildeundersøkelser ved behov.