Dødsdiagnostikk ved cDCD

Det er bare i §2 i «Forskriften om dødsdefinisjonen ved donasjon av organer, celler og vev» at død defineres i det norske lovverket:

«En person er død når det foreligger sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen med et komplett og irreversibelt opphør av alle funksjoner i storehjerne, lillehjerne og hjernestamme. Varig hjerte- og åndedrettsstans er sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen.»

Denne paragrafen omfatter både stadfestelsen av død ved DBD og cDCD.

Ved DBD skal døden stadfestes som isolert fravær av blodtilførsel til hjernen mens hjerte- og åndedrettsvirksomhet opprettholdes ved hjelp av respirator. I denne situasjonen skal vilkårene i forskriftens paragraf 3 oppfylles (se kap 7.2.)

Når døden stadfestes ved varig hjerte- og åndedrettsstans gjelder ikke vilkårene i §3.

Men det må tas stilling til hvor lenge man må vente fra sirkulasjonen opphører til spontan re-etablering av sirkulasjonen ikke lenger er mulig.

Ved konstatering av død som følge av hjerte- og åndedrettsstans må det gjøres en vurdering av om hjertestansen er å anse som «varig», jf. forskrift om dødsdefinisjon § 2 og transplantasjonslova § 10.

Det er ikke i regelverket stilt noen nærmere krav til hvilken lege som skal stadfeste død, hvordan hjerte- og åndedrettsstans skal fastslås, eller hvor lang tid som er «varig». Det sentrale rettslige kravet er at en lege kan bekrefte at pasienten faktisk er død, jf. transplantasjonslova § 10. Det generelle kravet om forsvarlighet gjelder, jf. kravene i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Både under metodevurderingen av cDCD i Folkehelseinstitutet og i den påfølgende høringen har det vært diskutert hvordan dødsdiagnostikken skal gjennomføres. Konklusjonen ble nedfelt i prosedyrene for cDCD i e-Håndboken til OUS. På grunnlag av disse prosedyrene ga Beslutningsforum for nye metoder i august 2021 sin tilslutning til cDCD som metode. Innholdet i de neste kapitlene bygger på de samme prosedyrene.

Når diagnosen død før organdonasjon stilles på grunnlag av varig hjerte- og åndedrettstans må følgende vilkår være oppfylt:

• Erkjent intrakraniell sykdomsprosess der livsforlengende behandling anses som formålsløs.
• Ved tilbaketrekning av intensivbehandling skal den potensielle donor ha en kroppstemperatur over 33 grader og ikke være påvirket av nevromuskulær blokkering. Nødvendig palliasjon bør gis i henhold til vanlig praksis. I veilederen "Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling" står det: "når livsforlengende behandling avsluttes, skal lindrende behandling videreføres eller trappes opp".

Etter at all livsforlengende behandling er trukket tilbake skal behandlende lege:

• Fastslå når pasienten får opphør av eget åndedrett.
• Fastslå når pasienten blir pulsløs. Monitorering begrenses til kontinuerlig invasiv arterietrykksmåling i arteria femoralis. Pulsoksymetri og EKG brukes ikke til denne vurderingen.
• Observere den potensielle donoren i 5 minutter etter at siste pulsgivende hjerteaksjon er registrert. Det skal ikke forekomme tegn til spontan respirasjon eller utslag på pulskurven. Dersom dette oppstår, må ny observasjonsperiode på 5 minutter gjennomføres.
• Etter 5 minutters observasjonsperiode uten pulsgivende hjerteaksjon: teste pasienten for opphør av følgende hjernestammereflekser:

1. Dilaterte, lysstive pupiller bilateralt
2. Opphørt cornearefleks
3. Fravær av smertereaksjon ved suborbital stimulering

Dødstidspunkt fastsettes når observasjonsperioden og nevrologisk testing er gjennomført. Behandlende lege journalfører tilbaketrekking av livsforlengende behandling og dødstidspunktet, og han utsteder dødsattesten.

Når en organdonor erklæres død på grunnlag av varig hjerte- og åndedrettsstans, anbefales det å fylle ut «Dokumentasjon ved organdonasjon cDCD» (lastes ned fra www.norod.no) for dokumentasjon av korrekt utført dødsdiagnostikk. I tillegg utstedes en vanlig dødsattest.