Ved glukosebelastning tilføres glukose til en pasient under standardiserte forhold. Glukosekonsentrasjonen i plasma måles før og etter glukoseinntaket.

Alternative analysenavn

Peroral glukosebelastning, glukosetoleransetest.

• Diagnostikk av svangerskapsdiabetes. Diagnostikk av diabetes mellitus i pasientgrupper der analyse av HbA1c ikke kan benyttes. Risikovurdering av diabetes der HbA1c ikke kan benyttes.
• Se egne retningslinjer for diagnostikk av svangerskapsdiabetes (1).
• Diabetes mellitus er usannsynlig og glukosebelastning unødvendig hvis ikke-fastende glukose i venøst plasma (hos ikke-gravide) er < 5,6 mmol/L.
• Diabetes hos barn debuterer ofte med svært høye blodglukoseverdier og alvorlige symptomer som ved svær glukosuri og ketonuri. Hos de fleste barn blir diagnosen bekreftet uten forsinkelser ved blodglukosemåling, og behandling starter umiddelbart. Glukosebelastning i slike situasjoner er verken nødvendig eller ønskelig.

Pasientforberedelse og gjennomføring
Glukosebelastning skal gjennomføres i tråd med Noklus’ anbefaling for praktisk gjennomføring av glukosebelastning (2).

Hvis belastningen ønskes utført av laboratoriet, er timeavtale nødvendig. Undersøkelsen tar ca. 2½ time.

Testen bør utføres om morgenen, etter 10-16 timers faste. Drikke av vann er tillatt. De siste 3 døgn må pasienten ha inntatt normal kost (minimum 150 g karbohydrater per døgn), ha utvist normal fysisk aktivitet og ikke vært akutt syk. Hvis mulig bør medikamenter som påvirker glukosetoleranse seponeres før testen utføres, feks tiaziddiuretika, kortikosteroider.

Analysering
Fastende glukose og glukose etter glukosebelastning kan analyseres lokalt på pasientnært analyseinstrument eller på samarbeidende laboratorium. Pasientnære analyseinstrumenter som brukes diagnostisk, bør være anbefalt av Noklus. Det stilles imidlertid krav til analysekvalitet ikke bare for pasientnære analyseinstrumenter, men også for analyseinstrumenter på sykehuslaboratorier og private laboratorier (1–3).

Prøvetaking og prøvemateriale (2)

Det er viktig at man unngår nedbrytning av glukose in vitro (glykolyse) for å unngå falskt lave analyseresultater.

Avhengig av om prøven analyseres lokalt eller sendes til annet laboratorium, kan følgende prøvematerialer brukes:

• Ved analysering på sykehus og private laboratorier bør hurtigkoagulerende serumrør (RST-rør, "trombinrør") brukes.
• Hurtigkoagulerende serumrør sentrifugeres så fort som mulig etter at det har gått 10 minutter fra prøvetaking.
• Rask sentrifugering gir plasmaekvivalente glukosekonsentrasjoner.
• Laboratoriets råd for valg av rør, prøvebehandling og forsendelse bør alltid følges.

Ved lokal analysering på pasientnært instrument kan fastende glukose måles i kapillært fullblod. I fastende tilstand er glukosekonsentrasjonen i kapillært blod omtrent lik venøst blod. Etter glukosebelastning må glukose måles i venøst EDTA- eller heparin-fullblod pga. betydelig forskjell mellom glukose i kapillært og venøst blod.

Her benyttes bare beslutningsgrenser (se under Tolkning).

Dersom pasienten ikke har symptomer på diabetes mellitus kreves to glukoseverdier over de diagnostiske grenser før diagnosen stilles.

Pasienter med redusert glukosetoleranse og/eller forhøyet fastende glukose har økt risiko for å utvikle type 2-diabetes. Redusert glukosetoleranse kan ellers forekomme ved tyreotoksikose, Cushings syndrom, akromegali, feokromocytom, hyperaldosteronisme og glukagonom.

• Daglig for gravide.
• Onsdag-fredag for andre pasienter.