Studier anslår at ca. 25 % (15–70 %) av palliative pasienter har depresjonslidelse. Depresjon kan være vanskelig å skille fra normale psykiske reaksjoner, men variasjon med normale perioder er ofte et tegn på normal reaksjon. Depresjonslidelse hos palliative kan skyldes:

• Redusert stemningsleie og gjerne større intensitet av dysfori og spesielt om morgenen.
• Følelse av skyld, verdiløshet og håpløshet.
• Sosial tilbaketrekking og tap av glede i hverdagen.
• Ønske om tidligere død eller ev. tanker om selvmord.
• Lavere funksjon og sengetid enn forventet utfra grunnsykdommen.

Ofte en blanding av biologiske (utskillelse av cytokiner, smerte, intensivbehandling, medikamenter, tidligere depresjon etc.), psykologiske (personlighet, tidligere psykisk lidelse, søvnforstyrrelser, annen belastning) og sosiale (liten sosial støtte, dårlig fungering, lavt utdanningsnivå, rusmiddelmisbruk etc.).

Screenes ved hjelp av ESAS-r. Det er ingen instrumenter som spesifikt anbefales i palliativ medisin. MADRS er et mye brukt instrument for å måle nivået av depresjon (pasientutfylling). Imidlertid er flere av spørsmålene (appetitt, insomnia og initiativløshet) ikke egnet for palliative pasienter. Men instrumentet kan likevel egne seg for en diagnostisk samtale. HADS er et spesifikt instrument for angst og depresjon med 14 spm. som pasienten fyller ut selv med 1 ukes perspektiv som kan angi grenseverdier eller sannsynlig psykisk lidelse. Se FHI rapport for vurdering av HADS. Planlegges systematisk bruk, anbefales brukeravtale.

Vanligvis avventer man gjerne inntil 14 dager for å se om plagene er vedvarende eller forverret før man tilbyr spesifikk antidepressiv behandling. Hos palliative pasienter med kortere forventet levetid og hvor depresjon reduserer livskvalitet, kan man vurdere tidligere oppstart av medikamentell behandling.

Mange ikke-medikamentelle behandlinger vil være uaktuelle hos palliative pasienter pga. redusert levetid og redusert allmenntilstand.

Man kan forvente at det går 2–3 (ev. 4–5) uker før klassiske antidepressiva har effekt. Det er dokumentert klinisk god effekt hos palliative pasienter for citalopram, mirtazapin, men også for mindre brukte legemidler som ketamin. Effekt er også sett for de fleste andre SSRI (sertralin, fluoksetin og paroksetin). Valget står i praksis mellom grad av sedasjon, bivirkninger og ev. ønske om andre tilleggseffekter. Ved behov for rask effekt (dager–uke) peker noen nyere studier på ketamin og noen eldre studier på metylfenidat som alternativer. Bivirkningsprofilen til ketamin virker relativt trygg, men oppfattes som et spesialistmedikament hvor anbefalt dosering, optimal administrasjonsform og doseringsintervall er uavklart. Pasienter bør derfor ideelt inkluderes i studier.

Man bør være oppmerksomme på at antidepressive legemidler (SSRI og SNRI) har økt risiko for serotonergt syndrom ved kombinasjon med andre legemidler som øker serotonin (opioider, særlig tramadol og metadon). For mer informasjon om legemiddelinteraksjoner og lenker for søk etter interaksjoner se emnet Legemiddelinteraksjoner. Generelt anbefales å skaffe seg erfaring med noen få medikamenter. Hvis manglende effekt anbefales det å søke råd hos psykiater eller palliative senter. Vi har derfor kun presentert et lite utvalg her.

Vanlig brukte antidepressive legemidler for medikamentell behandling av depresjon

Valg av medikament må vurderes klinisk i hver enkelt pasientsituasjon og vil avhenge av pasientens prognose, medikamentenes anslagstid før effekt og bivirkningsprofil, samt ev. ønsker om å behandle flere symptomer samtidig.