Scapula ligger godt beskyttet mot skade, omgitt av muskler og tett inntil thoraxveggen. Scapulafraktur forekommer sjelden, i underkant av 1% av alle frakturer. Ved høyenergitraume er scapulafraktur en indikasjon på mulig alvorlig thoraxtraume, inkludert traumatisk ruptur av thorakalaorta.
Oppstår oftest i forbindelse med høyenergiskader og multitraume, sjeldnere som enkeltstående skade ved direkte traume bakfra. Gir lokale smerter og evt hevelse. De fleste brudd er lite dislokerte. Undersøk distal sirkulasjon og nevrologi inkludert funksjon av nn. axillaris og suprascapularis. Pleksusskader forekommer.
Klinisk undersøkelse. Kompromittert skulderfunksjon. Røntgen og CT med 3D-rekonstruksjoner.
På grunn av høy energi ses hyppig samtidig costafrakturer, hemo-/pneumothorax og lungekontusjon, men også hodeskade, lever- og miltskade, humerusfraktur. Traumatisk ruptur av thorakalaorta er en sjelden men fryktet assosiert skade. Ipsilateral clavikulafraktur forekommer i blant, og kan gi floating shoulder (se nedenfor).
AO/OTAs klassifikasjon deler scapulafrakturer inn etter brudd i prosesser (coracoid, acromion, spina), corpus, eller glenoid fossa (ekstraartikulær eller intraartikulær.) (2).
Corpus / collum scapula
Majoriteten av corpusfrakturene kan behandles konservativt med godt resultat. (3)
Følgende kriterier er relative indikasjoner for operasjon (5):
I tillegg til disse kriteriene har vi tradisjon for å vurdere operativ behandling av serratusavulsjoner, altså avulsjonsfrakturer fra nedre mediale rand/angulus inferior, da dette kan gi vingescapula, og redusert skulderfunksjon
Ekte floating shoulder oppstår kun dersom man har to gjennomgående skader i knokkel-ligametskomplekset som kalles SSSC (Superior Shoulder Suspension Complex). Floating shoulder forekommer svært sjeldent, men skal som hovedregel opereres. Hyppigere sees ipsilaterale frakturer i clavicula med bevart integritet i SSSC. Indikasjonene for operativ behandling er da relative, som ved isolerte skader.
Prosessfrakturer
Nesten alle coracoidfrakturer er stabile og kan behandles konservativt. Operasjon vurderes ved dislokasjon > 10 mm, eller ipselateral scapulafraktur. (4)
Udislokerte acromionfrakturer behandles konservativt, med røntgenkontroll eter 10-14 dager. Dislokerte frakturer er ustabile og gir ofte sekveler som pseudartrose og malunion med sekundær impingement. Opereres med stabil plateosteosyntese. To stk 2,4 eller 2,7-plater er førstevalg.
Acromionfraktur forekommer også som komplikasjon til reversert totalprotese i skulder. Varierende forekomst er rapportert, men synes å være hyppigst hos revmatikere.
Glenoidfrakturer
For benet Bankhart-lesjon, se kapittelet om skulderluksasjon.
Udislokerte eller minimalt dislokerte frakturer uten glenohumeral luksasjon eller subluksasjon kan behandles konservativt.
De fleste glenoidfrakturene er horisontalt forløpende. Radiologiske funn som kan indikere operativ behandling er
Instruert fysioterapi / egenøvelser med pendel og aktiv ledet trening startes umiddelbart som ved stabile proksimale humerusfrakturer. Gradvis økende belastning fra 7 uker.
Ved konservativ behandling er malunion vanligste komplikasjon, ofte med svakhet og nedsatt ROM som følge. De fleste har imidlertid lite plager. Prominerende ben mot brystveggen kan gi krepitasjoner og smerter, og kan eksideres. Pseudartrose er sjelden i corpus/collum, men forekommer i processene.
Ved kirurgisk behandling forekommer infeksjoner, skade på n. suprascapularis, pseudartrose, osteosyntesesvikt og nedsatt skulderbevegelighet.
Konservativt behandlede frakturer: Klinisk kontroll etter 6 uker med rtg av scapula og skulder.
Opererte brudd kontrolleres med rtg etter 6 uker og videre ved behov.