I norske sykehjem har ca 1-5 % av beboerne hud- eller sårinfeksjoner.
Empirisk behandling av sårinfeksjoner, bløtvevsinfeksjoner og cellulitt
Dikloksacillin 500 mg x 4 (Behandlingsvarighet avhenger av klinisk respons, men minst i 7 dager)
Ved penicillinallergi:
Klindamycin 300 mg x 4 ( Behandlingsvarighet som over)
Ved klinisk infeksjon og påvist agens velges antibiotikabehandling ut fra mikrobe og resistensforhold
Dersom systemisk antbiotikabehandling skal ha effekt må antibiotika oppnå tilstrekkelig konsentrasjon i infeksjonsfokus. Ved dårlig arteriell sirkulasjon kan dette være vanskelig eller umulig. Antibiotikabehandling får ikke et sår til å gro dersom ikke årsaken til såret behandles.
Behandling med antibiotika lokalt frarådes utenom etablerte indikasjoner, som f.eks. infisert eksem.
Erysipelas forårsakes av streptokokker (Gr. A, G eller C) som er følsomme for penicillin, se kapitlet om hudinfeksjoner. For øvrig er Staphylococcus aureus hyppigste agens. Empirisk behandling må dekke S. aureus. Mistanke om eller påvist MRSA, se MRSA. Bakterier som tarmbakterier (Gramnegative intestinale stavbakterier, enterokokker), S. aureus og andre f. eks Pseudomonas spp) kan forekomme i sår både ved kolonisering og ved infeksjon.
En positiv dyrkningsprøve kan ikke skille mellom kolonisering eller infeksjon, infeksjonsdiagnosen er klinisk. Funn av bakterier i et sår vil i seg selv ikke være indikasjon for behandling, og prøvetaking frarådes der det ikke er en klar problemstilling og kliniske holdepunkter for infeksjon. En må være oppmerksom på dype infeksjoner (osteomyelitter) som kan forekomme selv med beskjeden inflammasjon i overliggende hud.
Overflateprøver uten forutgående vasking er lite representative. Såret skal vaskes med sterilt saltvann. Prøve tas fra sårkantene fortrinnsvis med skarp skje, alternativt med pensel som gnis grundig mot såret. Puss er av liten verdi. Ved illeluktende sår bør det også bes om anaerob dyrkning. Se mer om lokal behandling av leggsår i kapittelet Infisert venøst leggsår.