Definisjon

Sentrale kjennetegn ved ADHD er vedvarende konsentrasjonsvansker og/eller hyperaktivitet/ impulsivitet som gir betydelig nedsatt fungering i hverdagen.

Forekomst

• Forekomst av ADHD hos barn er ca.3-5%. ADHD oftere diagnostisert blant gutter enn blant jenter (3-4:1). Forekomst av ADHD i den generelle voksne befolkningen antas å være ca.2-3%

• 13 - 30% av ADHD-pasientene har kun ADHD, komorbiditet er altså hovedregelen

• Det er overhyppighet av ADHD blant pasienter med ruslidelser, i generelt psykisk helsevern og blant innsatte i kriminalomsorgen

• Man antar at 27-35% av voksne pasienter med rusavhengighet har ADHD, og at 10-50% av voksne med ADHD har en ruslidelse. Det er særlig høy prevalens i Nord-Europa, og blant pasienter med avhengighet av opioider og sentralstimulerende stoffer

Komorbiditet med kombinasjon av ruslidelse og ADHD øker risikoen for andre psykiatriske lidelser som f.eks. atferdsforstyrrelser, lærevansker, bipolar lidelse, depresjon (obs impulsivitet og suicidalitet), angst, fobier, OCD, autismespekter, personlighetsforstyrrelser, tics og traumer.

Det er høy arvelighet, og tvillingstudier viser at det stort samsvar mellom genetiske og epigenetiske faktorer og ADHD (kan forklare opp mot 70%). Gener som disponerer for ADHD reduserer effektivitet til dopamin-transport-molekyl i hjernen. I hel-genom studier er det særlig gener som er involvert i basal hjerneutvikling som er koblet til ADHD. Felles genetisk risiko for rus. Redusert/tregere funksjon i belønningssenteret kan være bakgrunn for økt risiko for avhengighet av det som gir rask nytelse og høy mestringsfølelse.

• Lav impulskontroll, problem å lære av feil, kortsiktig belønning
• Økt sårbarhet for negativ effekt av rusmidler (aggresjon, depresjon etc.)
• Alkohol, tobakk og andre rusmidler kan redusere effekt av medisinen og øke bivirkninger
• Selvmedisinering (bl.a. cannabis, amfetamin, ecstasy, kokain)
• Risikoen for rusproblem ved ADHD øker hvis det samtidig foreligger atferdsforstyrrelser, bipolar lidelse og/eller personlighetsforstyrrelse

• Sen debut av bruk av rusmidler
• Trygge oppvekstvilkår
• Rutiner i dagliglivet som kosthold, søvn/døgnrytme, økonomi, hygiene, orden i hjemmet
• Tilpasset lære- og arbeidssituasjon, som eget rom på eksamen, støttekollega på jobb, struktur og plan i arbeidshverdagen
• Sunn dopamin-aktivering og lært naturlig egenregulering (f.eks. idrett, musikk, rollespill og ekstremsport)

Symptomer

Redusert oppmerksomhet (f.eks vansker med å fullføre oppgaver, holde konsentrasjon, holde fokus i samtaler, følge instruksjoner, organisere oppgaver, starte oppgaver som krever planlegging, fullføre oppgaver eller huske avtaler) og hyperaktivitet/impulsivitet (f.eks fikler med noe når lenge i ro, overdrevent aktive som de er drevet av indre motor, snakker fort og avbryter lett og har problemer med å vente på tur).

Diagnostikk

Aktuell screening test er ASRS, WURS og ADHD-modulen i MINI+. Fullstendig diagnostikk inkluderer MINI/MINI+ og DIVA, evt. SCID II og TRAPS.

Psykososial behandling

Det er viktig å formidle innsikt i hva ADHD er, hvilke symptomer som er vanlige og hvordan en kan mestre disse. Dette kan gjøres gjennom samtaler og sosial ferdighetstrening med fokus på pasientopplæring, daglige rutiner, struktur og planlegging. Denne behandlingen bør alltid anbefales, enten pasienten tilbys medikamentell behandling eller ikke. Det er viktig å formidle at de fleste pasienter benytter seg av medikamentell behandling i en begrenset periode (1-2 år). Dette representerer et «terapeutisk vindu» som kan brukes til å oppnå rusfrihet og optimalt utbytte av psykologisk behandling og sosial ferdighetstrening. Det er ikke noe i veien for at pasienter bruker slike medikamenter livet ut, men en kan anta at mange får mindre effekt etter hvert som tiden går (toleranseutvikling). Medikamentell behandling er ikke kurativ, men en midlertidig støtte. Pasienten må i lang tid arbeide med å få bedre innsikt i og forståelse av egen fungering, mestring av psykiske symptomer og med å bedre sosiale og psykologiske ferdigheter. Den viktigste delen av ADHD-behandlingen må pasienten altså utføre selv. Det er derfor viktig at pasienten er godt forberedt før oppstart av medikamentell behandling. Mange pasienter ønsker en rask oppstart og kan være utålmodige etter å komme i gang. Oppstartstidspunktet bør likevel planlegges nøye i samarbeid mellom behandler, lege og pasient, og ta hensyn til disse faktorene. Mange pasienter har tilleggsproblemer i form av andre psykiske lidelser som angst og depresjon, PTSD eller psykose. Slike lidelser krever egen behandling, der både medikamenter og psykososial behandling har en viktig plass. Mange pasienter vil ha stor nytte av gruppebehandling, f.eks Pegasus-kurs der dette er tilgjengelig

Anbefalinger (Medikamentell behandling bør alltid kombineres med tilbud og anbefaling om samtaleterapi og pasientopplæring)

Medikamentell behandling

Sentralstimulerende legemidler

• Metylfenidat (Concerta, Medikinet, Ritalin, Equazym, Delmosart)
• Lisdeksamfetamin (Aduvanz, Elvanse, Balidax, Volidax)
• Deksamfetamin (Metamina, Attentin)
• Racemisk amfetamin

Andre typer

• Atomoksetin (Strattera)
• Bupropion (Wellbutrin)
• Venlafaxin (Efexor)
• Guanfacin (Intuniv)