Elektromyografi (EMG)

Sist oppdatert: 27.11.2024
Utgiver: Norsk forening for klinisk nevrofysiologi
Versjon: 1.0
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Om retningslinjen 

I det følgende kapittelet gis anbefalinger rundt undersøkelsesforhold, instrumentering og generell metodikk ved EMG-undersøkelse. Kapittelet er utarbeidet av prosjektgruppen for Metoder i Klinisk Nevrofysiologi 1993–1997, og revidert av Kvalitetsutvalget i Klinisk nevrofysiologi 2004–2008, 2016 og 2020.

Bakgrunn og indikasjon 

Elektromyografi (EMG) er en metode som registrerer muskelens elektriske aktivitet, og som gir opplysninger om de nedre motoriske nevroner, den nevro­muskulære overgang og muskelen.1234 Vanligvis benyttes intramuskulær konsentrisk bipolar nålelektrode til registreringen.

 

EMG brukes til diagnostikk av skader eller sykdom i de motoriske forhornceller, i perifere nerver, i den nevromuskulære overgang og i musklene. Retnings­givende for undersøkelsen er en nøyaktig klinisk og nevrologisk undersøkelse og en klar problemstilling. Undersøkelsen utføres av lege som er spesialist i klinisk nevrofysiologi eller som er under utdannelse i klinisk nevrofysiologi.

 

En bør være tilbakeholden med å utføre EMG på pasienter som tar antikoagulantia, selv om risikoen for klinisk betydningsfulle blødninger/hematomer trolig er liten så lenge pasienten er antikoagulert i terapeutisk område.45

Anatomi og fysiologi 

Muskelen er bygget opp av muskelfibre til fasikler, som igjen er buntet sammen til en muskel (Figur 1).

Figur 1: Anatomisk oppbygging av en muskel med fasikler og muskelfibre.
 
Muskelfiberen er omgitt av et lag med bindevev (endomysium). Muskelfiberen er den minste anatomiske enhet som har evnen til å trekke seg sammen. Hos nyfødte har muskelfibrene en gjennomsnittlig diameter på 10 μm, og de er 50 μm hos en voksen. Lengden på muskelfibrene varierer. Muskelfibrene leder aksjonspotensialer med en hastighet på 3 til 5 m/s.5
 
Den motoriske enhet består av et motorisk nevron, dvs. en motorisk forhornscelle, aksonet til nevronet og muskelfibrene som blir innervert av nevronet (Figur 2). Det sammensatte elektriske potensialet fra aksjonspotensialene i muskelfibrene som tilhører en enkelt motorisk enhet benevnes en MUP («motor unit potential»).
 

Figur 2: Den motoriske enhet.

 

Forgreningen av aksonet skjer hovedsakelig inne i muskelen. I tverrstripet ­muskulatur har muskelfiberen vanligvis en motorisk endeplate i den midterste del av muskelfiberen. Endeplatesonen er irregulær og formen varierer fra den ene muskelen til den andre.

 

Endeplatesonen i biceps brachialis-muskelen er V-formet og strekker seg over en lengde på 5 cm.6 I tibialis anterior-muskelen ligger endeplatesonen kjegleformet i periferien.7 I sartorius-muskelen er endeplatesonen spredt over hele lengden av muskelen.8

 

Muskelfibrene som tilhører en motorisk enhet er spredt over et tverrsnitt på 5–10 mm i biceps brachii og tibialis anterior musklene.910 Dette området kalles territoriet til den motoriske enhet. Det er vist at fibrene til en motorisk enhet er tilfeldig spredt innenfor sitt territorium.111213 I tibialis anterior-muskelen er det gjennomsnittlig 560 muskelfibre i en motorisk enhet.14 I de motoriske enhetene som har lav terskel er det ca. 70 fibre bedømt utfra singelfiber-EMG.15

 

En enkelt utladning av et motorisk nevron fører til at alle muskelfibrene som er innervert av dette nevronet trekker seg sammen samtidig. Den motoriske enhet er det minste funksjonelle elementet for kontraksjon. Antall motoriske enheter i en muskel kan telles ved bestemte teknikker,16 og en har funnet ut at i ekstensor digitorum brevis er det ca. 200 motoriske enheter og i thenarmusklene fra 250 til 340. Den motoriske enheten endres dynamisk i forløpet av nevromuskulær sykdom.17 EMG benyttes derfor ikke bare til diagnostikk, men også for å bedømme utviklingen av den patofysiologiske prosess.

Utstyr og innstillinger 

Tidsaksen og oppsamlingsfrekvens
En sveptid over skjermen på 50 ms anbefales.18 Signalets digitaliseringsfrekvens bør minst være dobbelt så høy som den høyeste frekvensen i signalet for å unngå introduksjon av lavfrekvente oversvingninger. MUPene inneholder lite frekvenser over 2 kHz, men det finnes ingen eksakt øvre grense.
 
Fibrillasjonspotensialer, satelittpotensialer, og komponenter i unormale MUPer har svært kort stigningstid. Amplitudene vil i slike tilfeller bli redusert ved bruk av 5 kHz filter. Normale MUPer oppsamles best ved 10 kHz, mens oppsamlingsfrekvenser opptil 20 kHz er ønskelig for potensialer med svært kort stigningstid.
 
Sensitivitet
Vi anbefaler 20 til 200 μV per delenhet for å bedømme innstikksaktivitet og spontanaktivitet, og 100 μV til 1 mV for registrering av MUP og rekrutteringsmønster, eventuelt lavere forsterkning ved svært høye potensialer. Sensitiviteten må lett kunne forandres etter behov.
 
Støynivået i kommersielle EMG-forsterkere bør ikke overstige 3–4 μV. Når en legger til støyen i nålelektroden vil støyen utgjøre ca. 10 μV.19 Analog/digital (A/D) omformere vil ikke øke støyen i nevneverdig grad. Det blir anbefalt å bruke minst en 12-bit A/D omformer.
 
Filter
For å få mest mulig rene MUP-potensialer anbefales det å bruke følgende filtersetting:
  • Lavfrekvensfilter: 2 Hz (5 Hz benyttes i noen automatiske metoder).
  • Høyfrekvensfilter: 10 kHz.
 
Med et lavfrekvensfilter på 20 Hz vil MUPen bli forvrengt, og en ny negativ etterbølge kan oppstå.
 
Elektroder
Størrelsen, formen og impedansen i elektroden vil påvirke resultatet av en EMG-registrering. Det er allikevel gjort lite forskning på den kliniske betydningen av disse forholdene. Tynne nåler kan eksempelvis gi annen form og størrelse på MUPer enn tykkere nåler, men den kliniske betydningen av nålestørrelse er allikevel lite studert.
 
Det blir brukt to typer nålelektroder: konsentrisk (bipolar) og monopolar. Monopolare elektroder brukes i dag lite. Den konsentriske elektroden har en kjernetråd av platina eller rustfritt stål som er 0,15 mm i diameter, og plassert inni en nål av rustfritt stål. Metalltråden inni er isolert, og tuppen har en vinkel på 15 grader. Kjernen som ligger ut mot overflaten har vanligvis et areal på 0,07 mm2 (eller 0.015 mm2 i nål for undersøkelse av tynne, små muskler). Aktiviteten fra fjerne motoriske enheter gir nærmest identiske potensialer ved kjernen og kanylen i den konsentriske elektroden. Basislinjen blir mye flatere ved bruk av konsentrisk elektrode sammenlignet med monopolar. Ved bruk av monopolar elektrode må det brukes en overflatereferanse. Ved bruk av konsentrisk nålelektrode vil aktiviteten være avhengig av hvor dypt elektroden er plassert i musklen.

Prosedyre og utførelse av EMG 

Før en starter EMG-undersøkelsen må en sikre seg at muskeltemperaturen er høy nok. Kjølige distale muskler bør oppvarmes for å unngå falske negative resultater (maskering av denervasjon). Huden skal være ren. Eventuelt kan den desinfiseres med egnet middel (f.eks. 70 % sprit eller klorhexidin-sprit).20 Jordledning festes på ekstremiteten som skal undersøkes (nær EMG-elektrodene).
 
En elektromyografisk undersøkelse består av fire deler; innstikksaktivitet, spontanaktivitet, MUP-analyse og vurdering av fyringsmønstre (aktivering, rekrutteringsmønster og interferensmønster).21
 
Innstikksaktivitet
Når en nålelektrode føres inn i muskelen gir det vanligvis opphav til korte utladninger av elektrisk aktivitet. Innstikksaktiviteten varer noen millisekund og litt lengre enn selve innstikket. På skjermen ser det ut som positive og negative spikes i grupper, og det høres en høyfrekvent skarp lyd i høyttaleren. Utfra dette kan en så noenlunde avgjøre om innstikksaktiviteten er normal, minket eller øket. Den vil for eksempel være minket i tilfeller av fibrose og økt hvis det foreligger denervering.
 
Spontanaktivitet
Spontanaktivitet registreres med muskelen i hvile og elektroden i ro i en bestemt posisjon. Hvis elektroden holdes stille i muskelen, skal det i normal muskel ikke utlades noen potensialer. Hvis elektroden sitter i endeplateområdet kan det ses endeplateaktivitet som består av to ulike komponenter; lavamplitudige, undulerende potensialer og høyamplitudige, intermitterende spikes med direkte negativ avgang. Endeplateaktiviteten er fysiologisk, men pleier å øke i denervert muskulatur.
 
Positive skarpe bølger og fibrillasjonspotensialer
I akutt, denervert muskulatur kan det ses positive skarpe bølger og fibrillasjonspotensialer.2223 Disse potensialene ses også ved myositt og en del myopatier (muskeldystrofier).24 Potensialene kommer i regelmessige fyringsmønstre ofte med frekvenser fra 0,5–10 Hz.21 Spontanaktivitet kan høres ut som ”regn på et tak”.
 
Denne spontanaktiviteten kan graderes:
  • 0: Ingen spontanaktivitet.
  • 1: Sporadisk spontanaktivitet, ses minst to steder, men en må lete.
  • 2: Middels spontanaktivitet, ses de fleste steder, men med lav frekvens.
  • 3: Hyppig eller vedvarende spontanaktivitet i alle eller de fleste steder.
 
Som et alternativ til denne graderingen kan benyttes antall steder (i %) hvor spontanaktivitet er registrert. Ved gradering av spontanaktivitet bør denne måles på ti forskjellige steder.
 
Fasikulasjoner
Fasikulasjoner er spontane utladninger av en gruppe muskelfibre som vanligvis representerer en hel motorisk enhet (unntaksvis en del av en MU). Hvis dette skjer overfladisk i muskelen kan det ses som en muskelrykning. På skjermen ses de som spontane MUPer og de mangler det nesten-regulære fyringsmønsteret som kjennetegner normal volontær motorisk aktivitet. Fasikulasjonspotensialer opptrer typisk ved sykdommer i de motoriske forhorn-cellene i ryggmargen, men kan også ses ved radikulopatier og ved avklemming av perifere nerver og andre nevropatier. De kan også forekomme normalt i kortere perioder i enkeltmuskler eller muskelgrupper, for eksempel etter trening, og det er ikke mulig (amplitude, bredde, form etc.) å skille mellom normale og unormale fasikulasjoner. Som eneste funn representerer ikke fasikulasjonspotensialene noe sikkert unormalt, de må sammenholdes med andre eventuelt unormale funn.
 
Myokymier
Komplekse utbrudd av repeterte utladninger av MUPer kalles myokymier og slik aktivitet kan noen ganger observeres som ormelignende bevegelser av huden. Dette ses spesielt hos pasienter med gliomer i hjernestammen, multippel sclerose, polyradikulitt og pleksusskader (ofte som følge av stråleskader). Myokymier er ofte høyfrekvente i burstene med lav frekvens mellom burstene og kan ha en marsjerende lyd.21
 
Komplekse repetitive utladninger
Komplekse repeterte utladninger (gammel betegnelse: pseudomyotone utladninger) er en gruppe muskelfibre som utlades samtidig. Amplituden er 50 μV til 1 mV og varigheten opptil 100 ms. Utladningene gjentar seg selv langsomt eller raskt, fra 5 til 100 impulser per sekund. De starter raskt, er konstante en viss periode og slutter deretter like brått som de oppsto. I høyttaleren høres en lyd som minner om maskingeværsalve.
 
Disse utladningene ses spesielt i enkelte myopatier slik som muskeldystrofi (spesielt Duchenne), metabolske myopatier (ved Pompes sykdom ses slike utladninger ofte i paravertebral muskulatur) og polymyositt. Det ses dessuten i mange tilstander med denervering, slik som motorisk forhorncellesykdom (spesielt spinal muskelatrofi), radikulopati og kronisk polynevropati (spesielt Charcot-Marie-Tooth sykdom). Komplekse repetitive utladninger ses en sjelden gang hos normale individer.
 
Myotone utladninger
Myotone utladninger er spontane utladninger fra et muskelfiber og har karakteristisk ”waxing and waning” av både amplitude og frekvens. Dette høres i distal og facialis muskulatur, og er karakteristisk for dystrophia myotonica og paramyotoni. Lyden er av cresendo-decresendo type.
 
Fyringsmønstre ved EMG
Med dette forstås aktivering, rekruttering og interferensmønster.212526 Dette vurderes ved progressiv økning av grad av muskelkontraksjon. Undersøkelsen gjøres i flere deler av muskelen som aktiveres. Ved økende voluntær kontraksjon vil de motoriske enheter gradvis rekrutteres etter størrelse og ved helt lett kontraksjon vil kun de minste motoriske enhetene fyre. Med økende muskelbruk vil stadig større enheter rekrutteres. I en normal muskel vil det være en bestemt rekrutteringsratio hvor den første rekrutterte motoriske enheten må fyre med en viss frekvens før neste motoriske enhet rekrutteres. I frisk muskel er vanligvis forholdet mellom frekvens og antall MUPer 4:1 til 6:1, avhengig av hvilken muskel som undersøkes. Man kan vurdere rekrutteringen ved å se på frekvensen til den første aktiverte MUPen når den andre MUPen rekrutteres. Hvis hele skjermbildet er innstilt på 200 ms (f.eks.10 x 20 ms/D) vil antall MUPer x 5 per skjermbilde grovt kunne gi et bilde av fyringsfrekvensen. Dersom en MUP ses 3 eller flere ganger per skjermbilde (dvs. frekvens på 15 Hz eller mer) uten at MUP nr 2 er rekruttert, er dette et uttrykk for redusert rekruttering.

Figur 3: Normalt rekrutteringsmønster.

 

Figur 4: Redusert rekrutteringsmønster.

 

Ved sterkere muskelkraft begynner mange motoriske enheter å fyre svært raskt, opptil 50 Hz, slik at det er vanskelig å skille enhetene fra hverandre. Spiketettheten og gjennomsnittlig amplitude kan ses og vurderes visuelt direkte på skjermen.

 

Interferensmønsteret vurderes ved kraftig kontraksjon hvor mange MUPer vil overlappe hverandre («interferens»). Interferensmønsteret avhenger av aktivering og rekruttering. Redusert interferensmønster kan således skyldes redusert aktivering (redusert fyringsfrekvens som bl.a. kan være sentralt betinget eller smertebetinget) eller redusert rekruttering av nye MUPer. Ved flere typer myopatier vil man kunne se tidlig rekruttering hvor det ses et økt antall MUPer, men som er mindre effektive i forhold til muskelkraft.

 

Ved maksimal kontraksjon vil ulike tilstander kunne gi karakteristiske interferensmønstre:

  • Normal: normal «tetthet» av MUPer med normale amplituder.
  • Nevrogent: redusert «tetthet» av MUPer med økte amplituder.
  • Myopatisk: normal eller økt «tetthet» av MUPer med reduserte amplituder.

 

Interferensmønstre kan også måles ved kvantitative spesialundersøkelser f.eks. turns-amplitude-analyse, number of short segments (NNS)/aktivitets%, envelope/aktivitets%. Programmene finnes i de fleste EMG-maskiner. Utførelsen av disse prøvene må gjøres etter anvisning av de som har utviklet metoden. Metoden kan brukes til å differensiere primære muskellidelser fra nevrogene lesjoner.

 

Noen definisjoner:

  • Turns: Endring i signalretningen som er på minst 100 µV.
  • Envelope: 10 % av de høyeste og laveste amplitudene er fjernet.
  • Short segments: Et uttrykk for kompleksiteten av MUPene. Høy verdi ved små polyfasiske potensialer.
  • Aktivitets%: Uttrykk for grad av aktivering og evne til å aktivere.

 

Kvantitativ vurdering av ulike interferensmønstre (figurer laget av Eyvind Rugland)
 

Figur 5: Normal.

 

 

Figur 6: Normal med kun maksimal kontraksjon.

 

 

Figur 7: Uttalt nevrogen.

 

 

Figur 8: Myopati.

 

 

Figur 9: Kronisk myopati (når det kommer både «myopatiske» og «nevrogene» MUPer).

 

 

Figur 10: Sentral svakhet.

 

 

Skjermbilder ved ulike tilstander

Figur 11: Normal EMG-undersøkelse av m. biceps.

 

Figur 12: EMG-undersøkelse av m. tibialis anterior, nevrogent bilde.

 

Figur 13: EMG-undersøkelse av m. iliopsoas, myopatisk bilde.

Kvantitativ EMG-utførelse  

Det skal undersøkes både overfladiske og dypereliggende MUPer, og i ulike områder av muskelen. Det anbefales å plassere elektroden i den overfladiske delen først og analysere MUPene ved lett til moderat muskelbruk. Området like under muskefascien bør unngås fordi det kan gi feilaktig inntrykk av polyfasi og lav amplitude. Et godt samarbeid mellom lege og en avslappet pasient er viktig. Pasienten instrueres om å øke muskelkraften langsomt og forsiktig. Muskelaktiveringen må ikke være sterkere enn at en får skilt MUPene fra hverandre. MUP-potensialet er den summerte (sammensatte) aktiviteten fra aksjonspotensialer i alle fibre i den motoriske enhet.

 

Motor unit-potensialer (MUP)

Bidraget til den enkelte fiberen er avhengig av avstanden til registreringselektroden. Hvis elektroden er innenfor territoriet til den motoriske enheten, men utenfor endeplatesonen, består MUP av en positiv initial og terminal komponenet og den sentrale komponenten er lokalisert i midten (Figur 14).

Figur 14. Prinsippskisse av MUP-potensialet.

 

Starten på potensialet genereres av aksjonspotensialene til en stor del av fibrene i den motoriske enheten. Den første delen starter med depolarisering av muskelfibrene ved endeplatene og avsluttes ved den første positive toppen. Når MUP blir registrert utenfor endeplatesonen med liten forsterkning (200–500 μV/enhet), vil den første nedbøyning skje som et positivt potensial med en gradvis start. Med høyere forsterkning (10–20 μV/enhet) vil starten være brå. Jo nærmere elektroden endeplatesonen er, jo bråere vil starten være.27 Varigheten av startfasen øker lineært med avstanden mellom elektroden og endeplatesonen. Dette skyldes lengre ledningstid langs muskelfiberen. Hvis elektroden sitter i endeplatesonen, ses det ingen startfase, og potensialet går direkte i negativ retning.
 
Spisspotensialet er summen av muskelfibrenes aksjonspotensialer nærmest elektroden. Sansynligvis deltar mindre enn 15 fibre til dette spisspotensialet i en normal motorisk enhet.28 Spisspotensialet starter ved den første positive toppen og ender ved den siste toppen. Spisspotensialet har vanligvis en negativ topp, kalt hovedspissen, men kan ha flere spisser. En MUP kan også ha en eller flere komponenter utenom spisspotensialet, og disse kalles satelitter. Terminaldelen av potensialet utgjøres av strømmen av potensialer som er på vei bort fra elektroden. Den starter ved enden av spisspotensialet og slutter der signalet når grunnlinjen. Den nærmer seg basislinjen gradvis, og kan følges av et lite, negativt etterpotensial.
 
Det negative etterpotensialet oppstår på grunn av lavfrekvensfilteret på forsterkeren. Hvis en MUP har en dominerende positiv fase, blir det balansert av den negative etterbølgen.29 Den negative etterbølgen har vanligvis en amplitude på mindre enn 10 μV. Den fasen øker hvis lavfrekvensfilteret settes over 2 Hz. Det anbefales derfor et lavfrekvensfilter på 2 Hz. Selv med denne filtersettingen unngår en ikke fullstendig den negative etterbølgen.
 
Det ses av og til en liten positiv bølge, vanligvis påklistret den positive etterbølgen. Dette potensialet er mer uttalt i registreringer med monopolar elektrode. Vanligvis ses det ikke ved bruk av konsentrisk elektrode. En satellitt er et potensial, vanligvis et enkelt fiberpotensial, med et fast tidsintervall til spisspotensialet, og oppstår etter terminaldelen av spisspotensialet.3031 Satelitter ses i 1–3 % av normale muskler.32 En økning av satelitter ses i enkelte nevropatier og myopatier.33
 
Elektrodeposisjon
For å få en representativ oppsamling av MUPer fra ulike motoriske enheter, er det nødvendig å samle opp MUPer fra ulike steder i muskelen. Det er større sjanse for å finne abnormiteter ved å undersøke ulike deler av muskelen. I følge Buchtal bør MUPene oppsamles ved svak voluntær kontraksjon fra minst 20 ulike punkter med minst 3 mm avstand.134 I moderne EMG-apparatur brukes multi-MUP-programvare utviklet bl.a. av Stålberg og medarbeidere for raskere å kunne analysere ca. 20 MUP fra hver muskel. For hvert innstikk kan en bruke fire retninger med registrering fra flere dybder per retning. En kan også registrere to eller flere MUPer fra samme posisjon.
 
I små muskler er det nok å analysere i ti punkter, og i disse musklene bør en gjøre en til to innstikk. I større proksimale muskler bør en gjøre to til tre innstikk. Spesielt ved spørsmål om myopati og myositt vil dette øke den diagnostiske sikkerhet. Hvis det er nødvendig å undersøke mange muskler, for eksempel ved radikulopati-utredning, må en vurdere nytten av mange innstikk mot ubehaget til pasienten. I andre tilfeller der det foreligger uspesifikke aktiveringsproblemer, samarbeidsproblemer på grunn av sykdom, smerter, alder og lignende må en også redusere på de ideelle kravene vedrørende mange innstikk per muskel og undersøkelse av mange muskler (dette må da nevnes i svaret da man i mindre grad kan trekke sikre konklusjoner ved begrenset EMG-undersøkelse).
 
MUPens utseende avhenger av posisjonen til elektroden innenfor territoriet til den motoriske enheten. Elektroden kan plasseres tilfeldig i muskelen og alle potensialer med amplitude over 50 μV tas med i vurderingen. Det er viktig at elektroden plasseres slik at en får gode potensialer. Ved kvantitering av MUPene bør elektroden ikke beveges innenfor territoriet for å få med maksimal amplitude. Det har vært foreslått at bare MUPer med en stigningstid på mindre enn 0.5 ms skulle aksepteres (International Federation of Societies for Electroencephalography and Clinical Neurophysiology, 1983). Imidlertid er det ingen sikker vitenskapelig basis for denne uttalelsen, og noe lenger stigningstid er derfor også akseptabel.
 
Utvelgelse av MUPer
Analyse av MUPene gjøres automatisk av computeren i EMG-apparatet. MUPene blir isolert med en nivåtrigger og forsinket. Operatøren eller computeren velger ut en eller flere prøve-MUPer. Når det blir funnet et visst antall MUPer som er like prøve-MUPen, blir det antatt at denne blir laget av en enkelt motorisk enhet og kan analyseres. Hvis det ikke blir funnet MUPer som kan identifiseres med prøve-MUPen, blir denne forkastet og erstattet med en annen MUP.
 
Det er viktig å utføre en visuell kvalitetskontroll av computer-genererte sammensatte MUPer som er generert som et gjennomsnitt fra templat-identifiserte enkelt-MUPer. Hvis EMG-maskinen for eksempel identifiserer 6 MUPer fra en nåleposisjon, så kan det være lurt å forkaste de 2–3 med dårligst identifiseringsgrad. Før en gjennomsnitts-MUP aksepteres må enkelt-MUPer som inngår i gjennomsnittet undersøkes visuelt. Enkelt-MUP som er feilaktig identifisert kan fjernes fra gjennomsnittet. Posisjonen på startmarkøren og sluttmarkøren må også kontrolleres og endres hvis computeren har satt disse på feil sted. Sensitiviteten skal da være 200 uV.
 
Problemer knyttet til MUP-kvantitering og analyse
MUP-kvantitering er beheftet med noen metodeproblemer som dels er knyttet til apparaturen (ulike algoritmer), undersøkeren (bias knyttet til utvelgelse av MUPer eller eventuell korreksjon av computer-foreslåtte verdier), undersøkelsesprosedyren (undersøkelsessteder og innstikk per muskel) og pasienten (grad av samarbeide, eventuelt smerteplager). Det kreves derfor en betydelig erfaring i EMG generelt, og kvantitering spesielt for å utføre og tolke kvantitativt EMG. En kan slett ikke stole «blindt» på tallverdiene fra den automatiske analysen. Resultatene må alltid vurderes av en erfaren klinisk nevrofysiolog og resultatene må tolkes med forsiktighet i lys av forholdene under undersøkelsen.
 
Analyse av MUP-variablene
Varighet, amplitude og antall faser har empirisk vist seg å være viktige i diagnosen av nevromuskulære lidelser. Computerbaserte metoder letter måling av disse og andre EMG-variabler:
 
Durasjon
Varigheten av en MUP inkluderer hovedspissen og mesteparten av de initiale og terminale delene. Begynnelsen starter vanligvis der potensialet skarpt avviker fra grunnlinjen når muskelfiberen depolariseres ved endeplatene. Hvis MUPen blir registrert et stykke fra endeplaten, er begynnelsen mer gradvis og starten kommer senere enn der potensialet avviker fra grunnlinjen. Sluttpunktet er et noe usikkert mål på opphør av muskelaksjonspotensialet. Det er vanskeligere å bestemme, fordi terminalparten nærmer seg gradvis til grunnlinjen. Ved computerbaserte metoder blir det brukt amplitude eller kurvens helning for å bestemme sluttpunktet. Hvis kriteriene er for sensitive vil den negative etterbølgen og fluktuasjoner på grunn av støy gi for lang varighet av potensialet. Den negative etterbølgen er en artefakt og skal ikke inkluderes i potensialet. Hvis kriteriene imidlertid er for grove vil varigheten nærme seg varigheten av hovedspissen. Satelitter skal heller ikke inkluderes i varigheten.
 
Amplitude
Amplituden måles fra største negative til største positive spiss. Den bestemmes av diameteren til muskelfibrene, antallet muskelfibre og tidsspredningen til aksjonspotensialene som ligger nærmest elektroden. Computersimulering av MUPer indikerer at amplituden blir bestemt av mindre enn åtte muskelfibre, av og til bare av en eller to muskelfibre innenfor 500 μm fra elektroden.36 Amplituden vil derfor variere betydelig innenfor territoriet til en motorisk enhet.
 
Areal
Arealet blir kalkulert ved integrasjon av den korrigerte MUPen i varighetsperioden. Arealet avspeiler antallet og diameteren til muskelfibrene, og tidsspredningen til enkeltfibrenes aksjonspotensial. Arealet reflekterer aktiviteten til litt flere muskelfibre enn amplituden, sansynligvis 15–20 muskelfibre innenfor 1,5 mm fra kjernen til en konsentrisk elektrode.
 
Fasetall
Antallet faser blir definert etter hvor mange ganger basislinjen blir krysset pluss en. I en del tilfeller vil deler av MUPen fluktuere rundt basislinjen, og det kan være vanskelig å telle disse manuelt. I automatiske analyser må potensialet krysse basislinjen med en viss amplitude, f.eks. 10 μV, før den regnes som en fase. Normale MUPer er vanligvis to eller trefaset med glatt utseende. En ujevn fordeling av enkeltfiberpotensialer i separate grupper og øket tidsspredning i enkeltfiberpotensialene kan gi økt antall faser. MUPer med fem eller flere faser kalles for polyfasiske.
 
Antall svingninger (”turns”)
Antallet svingninger er antallet av positive og negative spisser som er skilt fra den foregående spissen med motsatt polaritet og en viss amplitude, f. eks. 20 til 50 μV.
 
Antallet svinger reflekterer egenskaper i den motoriske enheten som er lik faseantallet. Antallet svingninger i m. tibialis anterior øker med alderen, men ikke faseantallet. Dette indikerer at antall svingninger er en mer sensitiv variabel enn faseantallet.32
 
Satellitter
Satelitter er små potensialer, sansynligvis fra enkeltfibre, som er tidsbundet til hovedspissen, men som opptrer før eller etter startfasen eller terminalfasen til MUPen. Det finnes ennå ikke noen tilfredstillende automatisk måte for analyse av satelitter. Imidlertid er det viktig å vurdere om det finnes satelitter, fordi dette reflekterer reinnervasjon.
 
Variabilitet i MUPene
I normale muskler er MUPene fra en motorisk enhet stabil. Problemer med neuromuskulær transmisjon forårsaker jitter eller blokkering mellom individuelle enkeltfiberpotensialer, og dette øker variabiliteten i MUPens form. Variabiliteten i form kan ses på et trigget potensial på skjermen, men det er vanskelig å kvantifisere.
 
Forhold mellom MUP-variablene
Varigheten og amplituden er bare moderat korrelert til hverandre, og brukes som to uavhengige variabler. Arealvariabelen er så godt korrelert til varigheten og amplituden i normale muskler at denne trolig ikke gir noen ekstra informasjon. Antallet faser og svingninger er korrelert til hverandre. Antall svingninger er korrelert til amplituden. Det er ingen korrelasjon mellom antall faser og amplituden.
 
Ved myopatier er varigheten av MUPen (redusert varighet) den viktigste variablen. Ved nevropati er amplituden (økt etter reinnervasjon) og varigheten (økt etter reinnervasjon) viktigst. Lavamplitudig MUPer kan ses ved nevropati i tidlig reinnervasjonsfase. Et spesielt fenomen kan ses ved tilbakevekst av skadede nervefibre etter en skade, i form av såkalte ”nascent potentials” som er små, ustabile polyfasiske MUPer som indikerer ekte reinnervasjon, i motsetning til kollateral reinnervasjon som skjer tidligere og ved subtotale nerveskader/polynevropatier.
 
Biologiske faktorers påvirkning av MUP-variablene

Temperatur

Varigheten av MUPene øker med 5–10 % per grad ved fall i temperatur.37 Buchtal et al37 fant at amplituden minker med fall i temperatur, mens andre har funnet det motsatte (Falck og Lang, meddelelse, Tromsø, 1984). Det er også funnet økt mengde polyfasi ved lav temperatur. Huden over musklene som skal undersøkes bør derfor være over 30 grader, helst 34 grader.

 
Forskjellige muskler
MUPene varierer fra muskel til muskel. Fibertype og fiberdiameter avgjør MUPenes utseende. MUPer som blir registrert fra ansiktsmuskulatur har kort varighet og lav amplitude i forhold til ekstremitetsmuskulatur. MUPer fra muskler i underekstremitetene har lengre varighet enn i overektremitetene. Paraspinal EMG, med pasienten i mageleie,1 kan være nyttig, f.eks. ved diagnostikk av polymyositt. Det anbefales å gjøre seg kjent med et begrenset antall representative muskler slik at en lettere kan bedømme MUP-morfologien.
 
Alder
I distale muskler i bena vil MUP-varigheten, amplituden og antallet svingninger øke med alderen. Dette blir assosiert med aldersrelatert aksonal nevropati. I proksimal muskulatur og distalt i overekstremitetene skjer ikke signifikante endringer med alderen.
 
Kjønn
MUP-amplitude og areal er større hos menn enn hos kvinner.32 Dette skyldes mest sannsynlig at menn har større fiberdiameter i musklene enn kvinner.
 
Kroppsutseende
Vekt og høyde har ingen signifikant innflytelse på MUP-variablene i en normal populasjon. Hos vektløftere er det imidlertid funnet økning i både amplituden og varigheten av MUPene.

Dokumentasjon og rapportering 

Resultatene bør kunne dokumenteres. I tillegg til resultat/tolkning av undersøkelsen bør det være lagt ved data fra selve EMG-undersøkelsen som inneholder analyse av de motoriske enhetene med bekrivelse av MUP-variablene, grafisk materiale av rekrutteringsmønster og en oversikt over de undersøkte musklene og hva som ble funnet i disse. Det anbefales å bruke nøy­trale ord i beskrivelsen, og ikke ord som henspeiler på diagnosen (f.eks. anbefales å bruke «fibrillasjoner» i stedet for «denerveringspotensialer», og en beskrivelse av MUPene som kortvarige og lavamplitudige i stedet for «myopatiske MUPer»).2039

 

I rapporten som sendes til henvisende lege bør det stå en oppsummering av funnene som er gjort.

 

EMG-funnene bør tolkes, og vurderes i forhold til mulige diagnoser. Dersom funnene er uspesifikke bør det klart framgå av rapporten at resultatene ikke er diagnostiske. Begreper som «forenelig med», «mest sannsynlig», «mindre sansynlig» kan benyttes. I rapporten bør det svares på spørsmål og tanker i henvisningsskrivet.

EMG hos barn 

EMG-undersøkelse av barn kan være utfordrende. Barnet synes undersøkelsen er smertefull og det er vanskelig både å få god avslapping for å vurdere spontanaktivitet og passe aktivering for MUP-analyse. Det anbefales å undersøke få muskler som lett kan aktiveres. Nålelektroden bør være kort og tynn.40 Hos småbarn og yngre skolebarn bør man bruke bedøvelseskrem (eks. EMLA-krem) som må virke opptil 60 minutter før undersøkelsen. Noen barn trenger også beroligende/sederende medikamenter. De vanligste musklene å undersøke hos barn ved spørsmål om polynevropati eller myopati er m.tibialis anterior, m.vastus lateralis, m. biceps brachii, m.deltoideus og m.interosseus dorsalis I. Man bør starte med muskler i underekstremiteter. Av ansiktsmuskler undersøkes oftest m.frontalis, m.orbicularis oris og m.orbicularis oculi. Hos barn må man ofte klare seg med mindre enn 20 MUPer.41 EMG kan være lite sensitiv hos nyfødte med myopati.42 Det er nyttig å bruke opptak av EMG-data over tid, og undersøkelsen bør dokumenteres slik som beskrevet ovenfor.

Makro-EMG 

Territoriet til en motorisk enhet dekker et område på fra 5 til 10 mm. For å få med den elektriske aktiviteten i hele den motoriske enheten trengs det en elektrode med en stor overflate. En slik elektrode vil imidlertidig også oppfange elektrisk aktivitet fra fibre til andre motoriske enheter som befinner seg i området. For å unngå dette problemet brukes en spesiell nålelektrode og oppsummeringsteknikk.

 

Elektroden som brukes til makro-EMG inneholder to registreringsoverflater. Den ene registrerer singelfiber-EMG via et vindu i siden. Den andre delen som skal fange opp territoriet har en lengde på 15 mm. Signalene fra de to elektrodene blir fanget opp i et to-kanal-system med ulike filtere for singelfiber-EMG og vanlig EMG. Singelfiber-signalene trigger registreringen og monitoren. Den andre elektroden har en separat hudreferanse, og fanger opp potensialer bare hvis de er tidsbundet til signalet fra singelfiber-elektroden. Disse tidsbundne potensialene blir så opp­samlet, og representerer hele den motoriske enheten.

 

Antall muskelfibre, fiberdiameter, nervespredningen i muskelen og elektrodeplasseringen er blant de viktigste variabler som innvirker på makro-EMG. Makro-EMG inngår ikke i en rutinemessig EMG-undersøkelse, men er aktuelt å bruke som et tillegg ved nevropatier.

Referanseverdier for EMG  

Statistisk evaluering av MUP-variablene

Det ses stor spredning i MUP-variablene i en og samme muskel. Derfor blir det anbefalt å bruke minst 20 ulike MUPer i analysen.323738 Normalområder må defineres med normaltransformerte variabler eller ikke-parametrisk metode (for eksempel percentiler).

 

For EMG og singelfiber-EMG er begrepet outliers mye brukt som betegnelse på grense for normalverdi. Dette er ikke det samme som grense for normalverdi for en gjennomsnittsverdi. Outliers er et statistisk parameter som kan brukes som alternativ til de mer tradisjonelle gjennomsnittsverdiene for å definere «unormale» verdier for en muskel. Det er rapportert at disse skal ha like høy sensitivitet for nevropatier og enda høyere sensitivitet for myopatier når det gjelder å definere en muskel som unormal eller ikke (Stålberg et al. 1994).

 

Outliers kan defineres på flere måter. I Keypoint Classic er outliers definert på følgende måte: man velger 3. laveste og 3. høyeste verdi for de 20 første MUPene i hver analyserte muskel. Man beregner deretter gjennomsnittsverdi av alle 3. laveste og 3. høyeste verdier, og standardavvik for disse. Øvre outliergrense er definert som +2 standardavvik av gjennomsnittet for 3. høyeste verdi, mens nedre outliergrense er definert som -2 standardavvik av gjennomsnittet for 3. laveste verdi.

 

En muskel klassifiseres som unormal dersom mer enn 2 verdier befinner seg over øvre outliergrense eller under nedre outliergrense.

 

For å definere grad av patologi er det imidlertid ikke mulig å bruke outliers og det er da nødvendig å ta utgangspunkt i gjennomsnittsverdiene for hver enkelt muskel (standardavvik i forhold til gjennomsnittsverdi).

 

Normalverdier for MUPs ved standard-EMG i noen av de vanligste musklene

Tabell 1: Bischoff et al. 1994.43 Normalverdier for individuelle muskler (Mean, SD, Outliers) basert på totalt 72 normale individer mellom 17 og 78 år, 235 muskler og minst 20 MUPer per muskel.

Amplitude (uV)

Varighet (ms)

Mean +/- SD

Outliers

Mean +/- SD

Outliers

Deltoideus

550 +/- 110

162–1531

10.4 +/- 1.3

4.2–18.4

Biceps

436 +/- 115

178–1414

9.9 +/- 1.4

4.2–16.4

Interosseus dors. I

752 +/- 247

188–2301

9.4 +/- 1.3

4.0–18.0

Vastus lateralis

687 +/-239

172–1954

11.7 +/- 1.9

4.6–21.6

Tibialis anterior

666 +/- 254

194–1572

11.4 +/- 1.2

4.6–18.4

 

Tabell 2: Stålberg software, Multi-MUP reference limits for Keypoint Classic.

Amplitude (uV)

Varighet (ms)

Outliers

Outliers

Deltoideus

143–1627

2.4–18.6

Biceps

101–1422

3.4–17.3

Triceps

160–2037

4.4–19.0

Ext. dig. comm.

129–2035

3.7–17.9

Interosseus dors. I

167–3989

3.1–19.6

Abd. poll. brev.

156–2876

3.4–17.8

Vastus lateralis

162–2826

4.3–21.7

Tibialis anterior

165–4321

3.9–23.6

Gastroc. caput. med.

170–2425

4.5–19.1

 

Normalverdier for makro-MUPer ved makro-EMG

Tabell 3: Stålberg et al. 1982.44 Foreslåtte minimum og maksimum verdier for den mediane amplituden og for individuelle makro-MUP for forskjellige aldersgrupper.

Alder

Biceps

Vastus lateralis

Tibialis anterior

Median (min-max)

Individuell makro-MUP (min-max)

Median (min-max)

Individuell makro-MUP (min-max)

Median (min-max)

Individuell makro-MUP (min-max)

10–19

65–100

30–350

70–150

20–350

65–200

30–350

20–29

65–140

30–350

70–240

20–525

65–250

30–450

30–39

65–180

30–400

70–240

20–550

65–260

30–450

40–49

65-180

30–500

70–250

20–575

65–330

30–575

50–59

65-180

30–500

70–260

20–575

65–375

40–700

60–69

65-250

30–650

80–370

20–1250

120–375

45–700

70–79

65-250

30–650

90–600

20–1250

120–620

65–800

 

Tabell 4: Stålberg software, Keypoint Classic. Minimum og maksimum verdier for individuelle makro-MUPer for forskjellige aldersgrupper

Alder

Biceps

Vastus lateralis

Tibialis anterior

Amplitude (min-max)

Amplitude (min-max)

Amplitude (min-max)

10–19

30–350

20–350

30–350

20–29

30–350

20–525

30–450

30–39

30–400

20–550

30–450

40–49

30–500

20–575

30–575

50–59

30–500

20–575

40–700

60–69

30–650

20–1250

45–700

70–79

30–650

20–1250

65–800

Litteraturliste 

Generelle referanser

  • Lang AH, Nurkkanen P, Vaahtoranta KM. Automatic sampling and averaging of electromyographic unit potentials. Electroencephalogr Clin Neurophysiol 1971;31:404-6.

 

Nyere retningslinjer og oversiktsartikler

  • American Association of Electrodiagnostic Medicine, So YT. Guidelines in electrodiagnostic medicine. Practice parameter for needle electromyographic evaluation of patients with suspected cervical radiculopathy. Muscle Nerve Suppl. 1999;8:S209-21.
  • Caruso G, Eisen A, Stålberg E, Kimura J, Mamoli B, Dengler R, Santoro L, Hopf HC. Clinical EMG and glossary of terms most commonly used by clinical electromyographers. The International Federation of Clinical Neurophysiology. Electroencephalogr Clin Neurophysiol Suppl. 1999;52:189-98.
  • Bischoff C, Fuglsang-Fredriksen A, Vendelbo L, Sumner A. Standards of instrumentation of EMG. The International Federation of Clinical Neurophysiology. Electroencephalogr Clin Neurophysiol Suppl. 1999;52:199-211.
  • Bolton CF, Benstead TJ, Grand'Maison F, Tardif GS, Weston LE. Minimum standards for electromyography in Canada: a statement of the Canadian Society of Clinical Neurophysiologists. Can J Neurol Sci. 2000;27:288-91.
  • Kamen G, Caldwell GE. Physiology and interpretation of the electromyogram. J Clin Neurophysiol. 1996;13:366-84.
  • Stålberg E, Falck B. The role of electromyography in neurology. Electroencephalogr Clin Neurophysiol. 1997 ;103:579-98.
  • Stålberg E, Falck B, Gilai A, Jabre J, Sonoo M, Todnem K. Standards for quantification of EMG and neurography. The International Federation of Clinical Neurophysiology. Electroencephalogr Clin Neurophysiol Suppl. 1999;52:213-20.

 

Kvantitative teknikker, overflate-EMG, macro og scanning EMG

  • American Association of Neuromuscular & Electrodiagnostic Medicine. Needle EMG in certain uncommon clinical contexts. Muscle Nerve. 2005;31:398-9.
  • American Association of Electrodiagnostic Medicine, Haig AJ, Gelblum JB,Rechtien JJ, Gitter AJ. Guidelines in electrodiagnostic medicine. Technology review: the use of surface EMG in the diagnosis and treatment of nerve and muscle disorders. Muscle Nerve Suppl. 1999;8:S239-42.
  • Dioszeghy P. Scanning electromyography.Muscle Nerve. 2002;Suppl 11:S66-71.
  • Stålberg E, Erdem H. Quantitative motor unit potential analysis in routine. Electromyogr Clin Neurophysiol. 2002;42:433-42.
  • Fawcett PR. Macroelectromyography: a review of the technique and its value in the investigation of neuromuscular disorders. Muscle Nerve. 2002;Suppl 11:S36-45.
  • Sanders DB, Stålberg EV, Nandedkar SD. Analysis of the electromyographic interference pattern. J Clin Neurophysiol. 1996;13:385-400.
  • Stålberg E, Nandedkar SD, Sanders DB, Falck B. Quantitative motor unit potential analysis. J Clin Neurophysiol. 1996;13:401-22.