Øsofagusdivertikler kan inndeles etter lokalisasjon:
Denne anbefalingen tar for seg epifreniske divertikler, som er en herniering av mucosa og submucosa gjennom muskellaget i distale øsofagus. Utviklingen av denne typen divertikler antas å skyldes motilitetsforstyrrelser i øsofagus, hyppigst akalasi og diffus øsofageal spasme. Typiske symptomer er dysfagi og regurgitasjon av ufordøyd mat og evt. halitose. Alvorlige komplikasjoner som perforasjon og blødning forekommer sjelden.
Kirurgisk behandling kan tilbys ved symptomgivende divertikler, men komplikasjonsraten er høy, og det er angitt at ca. 20 % av pasientene får postoperativ lekkasje. Det er derfor svært viktig at operasjonsindikasjonen avveies mht. forventet klinisk effekt og mulige komplikasjoner. Det benyttes fortrinnsvis torakoskopisk tilgang, evt. torakotomi, med fripreparering av divertikkelet (vagussparende). Ved behov for myotomi også laparoskopi. Divertikkelet settes av ved basis med stapler samtidig som tykk ventrikkelsonde (bougie) eller gastroskop føres ned i øsofagus for å hindre stenose. Muskellag sutureres over staplerrekken. Det gjøres myotomi fra divertikkelhalsen til 1½ cm distalt for Z-linjen som ved Hellers myotomi ved påvist økt trykk i LES/achalasi. Det bør i såfall anlegges partiell fundoplikasjon for å hindre refluks postoperativt.
Observasjon postoperativt med tanke på lekkasje. Pasienten kan starte å drikke 30ml/t dagen etter operasjonen med gradvis økning om ikke annet er angitt av operatør. Første uken flytende, neste moset og deretter start vanlig føde. Rtg. øsofagus og poliklinisk kontroll (evt. telefontime) etter 6-8 uker.
K22.5 Ervervet øsofagusdivertikkel.