Selvskading

Selvskade defineres som skade en person har påført seg med vilje (”villet egenskade”), men uten intensjon om å dø. Personer som selvskader kan bruke en eller flere metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader.

Det er flere årsaker til selvskading, men det er utbredt ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Se Personlighetsforstyrrelser. Forekommer også hos pasienter med ulike traumatiske opplevelser og relasjonelle vansker. Selvskading kan også forekomme i ulike former hos psykotiske pasienter (f.eks. på bakgrunn av vrangforestillinger eller hallusinasjoner) og hos pasienter med utviklingsforstyrrelse.

Selvskadingen kan komme til uttrykk i form av for eksempel kutting, risping, stikking med nåler e.l., brenning, hodebanking, slag mot kroppen, strangulering, hindre tilheling av sår, intoksikasjoner.

Selvskading kan ha flere funksjoner: for eksempel være affektregulerende, knyttet til skam/selvforakt, dempe dissosiative symptomer, kommunisere lidelse.

• Kartlegge årsak til selvskading og vurdere selvmordsrisiko: samtale med pasienten, innhente informasjon fra personalet og journal, ev. komparentopplysninger.
• Minimere skadeomfanget ved å for eksempel suturere eller henvise til somatisk vurdering.
• Vurder sammen med avdelingspersonalet om det er indikasjon for tettere oppfølging.
• Orienter deg om pasienten har en kjent behandlingsplan.

Miljøterapeutiske tiltak

Se Miljøterapi ved selvskading og Om miljøterapi.

Selvskading som problematikk kan oppstå ved ulike tilstander, og dette må tas hensyn til ved tilnærming.