pH i pleuravæske

Utredning av årsak til pleuravæske.

Pasientforberedelse

Ingen.

Prøvetaking

Pleuravæske, helst uten koagler. Anaerob tapping. Væsken tappes direkte på lufttom blodgassprøyte (til­stede­værelse av luft vil medføre pH-stigning). Unngå å aspirere lokalanestetika da dette senker pH. Leveres laboratoriet snarest mulig. Holdbart inntil 1 time i romtemperatur.

Kvinner og menn: Normalverdi pH ∼ 7,65.

pH < 7,3 i pleuraeffusjon er patologisk og kan forårsakes av mange tilstander, blant annet empyem, øsofagusruptur, tuberkulose, reumatoid sykdom, eller malign sykdom. Øsofagusruptur gir meget lav pH-verdi, ofte 5,0–6,5. Selv om både pneumoni og malign sykdom kan medføre pleuravæske med pH < 7,3, er det vanligere at effusjoner som følge av disse tilstandene gir pH-verdier > 7,3. Tidligere var det vanlig å anse pleuravæske-pH < 7,20 som indikasjon for thoraxdren hos pasienter med mistenkt infeksjon i pleurahulen. I dag spiller klinikk og radiologi en viktigere rolle for slik bedømmelse. pH i pleuravæske kan variere mellom ulike lokulamenter. Ved infeksjon med bakterier av Proteus-slekten blir pH i pleuravæsken høy (opptil 8), noe som trolig skyldes at bakteriene produserer amoniakk.

pH ved malign effusjon er en av flere faktorer man tar hensyn til ved valg av tiltak. Se egne retningslinjer for vektlegging av pH-resultatet.

Feilkilder:

pH i pleuravæske er meget følsom for preanalytisk håndtering. Luft vil medføre pH-stigning, tilblanding med lokalanestetika vil senke pH.

Hos friske er mengden av pleuravæske liten (totalt 10–20 mL) og har en pH-verdi rundt 7,65, dvs. noe høyere enn pH i blodet, trolig pga. høy bikarbonatkonsentrasjon. Normal pleuravæske er ultrafiltrat av plasma, og ultrafiltratet er resultat av summen av hydro­statiske og kolloid­osmotiske krefter. Overskudds­væske i pleura dreneres via lymfesystemet. Pleuraeffusjon dannes når produksjonen overstiger mengden væske som dreneres. Effusjoner klassifiseres som enten transudat eller eksudat.

Transudat er resultat av ubalanse mellom de hydrostatiske og kolloidosmotiske kreftene og skyldes ikke pleuraskade. Økt hydrostatisk trykk med påfølgende transudat ses f.eks. ved hjertesvikt. Transudat grunnet lavt kolloidosmotisk trykk i plasma (hypoproteinemi) ses ved f.eks. cirrhose og nefrotisk syndrom. pH i transudat vil speile blodets pH. Dersom det f.eks. foreligger acidemi, vil også pH i transudatet være redusert.

Eksudat skyldes som regel endringer eller skader i pleura (f.eks. økt kapillær permeabilitet eller redusert lymfedrenasje). Det kan skyldes bl.a. infeksjon, inflammasjon, malignitet eller emboli.

Se for øvrig andre kilder for informasjon om hvordan man biokjemisk skiller mellom transudat og eksudat.