Kroniske osteomyelitter kan residivere etter flere tiår. Voksne pasienter med hematogen osteomyelitt har ofte vage symptomer med uspesifikk smerte og langvarig, lavgradig feber, men akutt forverring med hevelse og smerte over aktuell knokkel kan sees. Pasienter med åpenbart fokus (traume, kirurgi, sårinfeksjon) har ofte lokalisert smerte, hevelse og rubor over aktuelt bein/ledd. Ev. fistulering. Tegn på bakteriemi (feber, nattesvette) sees kun i den akutte fasen.
Klassifisering etter infeksjonstype (Cierny, Mader)
Prinsippene ved behandling
Infeksjon saneres kirurgisk med revisjon og ev. med margboring (overvei å bruke RIA). Det er viktig å fjerne sekvester.
Prøvetakning: Dersom pasientens tilstand tillater det, bør antibiotika utsettes til etter prøvetaking, ev. etter 7-14 dager antibiotikafritt intervall.
Serierevisjoner ved behov, ev. med innleggelse av lokalt antibiotika (Gentamycinmatter). Ev. vakuum-behandling.
Empirisk antibiotikabehandling: Kloxacillin 2 g x 4 iv. eller Cefuroxim 1,5 g x 3 iv. Deretter antibiotikabehandling etter resistensmønster i anslagsvis 6-12 uker.
Hvis lukking ikke kan gjøres, vakuumbehandles defekten inntil defekten kan dekkes med en sirkulert lapp. Defekter i knokkel behandles med ringfiksatør og beintransport eller spacer (Gentamycinsement) og senere med beintransplantasjon.
Før beintransplantasjon skal området være reaksjonsløst og tørt og en ev. lapp må ha tatt. Antibiotikavalg og varighet av behandling må diskuteres med infeksjonsmedisiner.
Før behandling bør følgende være vurdert
For å svare på dette vil det være praktisk å klassifisere type infeksjon samt pasient. De første 2 spørsmål er om pasienten tilhører type C (se under) eller om det er indikasjon for amputasjon.
Pasientklassifisering (Cierny 1985)
Indikasjon for amputasjon
Dette er utfordrende pasienter å behandle, med stor risiko for kronisk forløp, langvarig behandling og sykehusopphold. 20-30% behandlingssvikt.