C-peptid

Vurdering av uklar hypoglykemi. Mistanke om insulinom. Vurdering av restsekresjon av insulin ved diabetes mellitus og insulinresistens. Bedømmelse av insulinsekresjonen ved samtidig tilstedeværelse av eksogent tilført insulin eller forekomst av insulinantistoffer. Postoperativ kontroll etter total pankreatektomi.

Bestilles fortrinnsvis elektronisk.

Ved behov for papirrekvisisjon, se Bestilling av analyser og rekvisisjoner (Medisinsk biokjemi) (Laboratorietjenester (OUS)) 

Ta kontakt med laboratoriet ved behov for å etterrekvirere analyser på allerede innsendt prøvemateriale. Etterrekvirering er avhengig av analysens holdbarhet og oppbevaringstid på laboratoriet. 

Heparinplasma (Heparin-rør med gel) eller serum (Serum-rør med gel), minimum 0,4 mL 

Pasientforberedelse

Fastende.

Se eventuelt generell informasjon om  Blodprøvetaking og Oversikt over prøvevolum i standard prøvetakingsrør

Prøverør skal sentrifugeres innen 2 timer, alternativt leveres snarest til laboratorium

C-peptid degraderes gradvis i romtemperatur. Prøver til C-peptid bør derfor ikke sendes fredager da det er fare for at de blir værende for lenge i romtemperatur i posten.

Holdbarhet

36 timer i romtemperatur (1)

For OUS-interne rekvirenter: se Levering av prøver – Medisinsk biokjemi OUS

For eksterne rekvirenter, se Prøveforsendelse

Avdeling for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet. Hormonlaboratoriet annen metode, se C-peptid i serum

Analyseres daglig mandag- fredag

Elektrokjemiluminescensimmunoassay, Sandwichprinsipp fra Roche Diagnostics.

NPU18004

Ved syntesen av insulin i pankreas dannes først proinsulin. Dette spaltes til insulin og C-peptid. Ved stimulering utskilles like, ekvimolare mengder av C-peptid og insulin i blodet. Konsentrasjonen av C-peptid i serum varierer på den måten i takt med insulinkonsentrasjonen som hos friske individer bestemmes av glukosenivået i blodet. Da C-peptid har en lengre halveringstid og analysen ikke påvirkes av insulin-antistoffer, gir C-peptid ofte et bedre bilde på insulinproduksjonen og er derfor å foretrekke fremfor analyse av insulin.

Høye verdier
Insulinresistens, type 2 diabetes mellitus, hyperglykemi, nyresvikt, adipositas og insulinom. Pasienter med insulinom vil ha forhøyet konsentrasjon av både C-peptid, proinsulin og insulin i serum. Pasienter med selvpåført hypoglykemi med insulin vil derimot ha lav konsentrasjon av C-peptid og proinsulin sammen med høy konsentrasjon av eksogent insulin.

Lave verdier

• Ved type 1 diabetes mellitus, hypoglykemi fremkalt av eksogent tilført insulin og etter kirurgisk fjerning av pankreas.
• Ved utredning av insulinmangel og insulinresistens anbefales følgende beslutningsgrenser:
• Insulinresistens: Fastende C-peptid >1400 pmol/L.
• Insulinmangel: Måltidsstimulert C-peptid økning < 1000 pmol/L (må ha en fastende verdi som utgangspunkt).

375-1480 pmol/L

Kommentarer til referanseområdene

Hos gravide stiger konsentrasjonen gradvis i løpet av svangerskapet. Øvre grense påvirkes av høy BMI. Konsentrasjonen av C-peptid varierer i takt med insulinkonsentrasjonen, som igjen bestemmes av glukosekonsentrasjonen i blod.

Måleusikkerhet

Pasienter som får behandling med biotin eller som bruker helsekostpreparater med biotin kan få falskt for lav C-peptid-konsentrasjon analysert med immunometrisk metode fra Roche Diagnostics.

Oppgitt toleransegrense for biotin for denne analysen er 60 µg/L. Estimert døgndose (hos voksne) som kan gi biotinkonsentrasjoner nær oppgitt toleransegrense er 2,5 mg. Angitte døgndoser er estimater basert på data fra Roche Diagnostics. Plasmakonsentrasjonen vil være høyest kort tid (ca 1 time) etter siste biotininntak, og oppgitte doser vil gi plasmakonsentrasjoner nær oppgitt terskelverdi kun i timene etter siste inntak. Pasienter som tar 5 mg biotin eller mindre per døgn vil som regel ha biotinkonsentrasjon < 10 µg/L 24 timer etter siste inntak. Barn eller voksne med lav kroppsvekt vil kunne nå oppgitte toleransegrenser ved lavere biotininntak.

Måleusikkerhet

C-peptid i serum (Hormonlaboratoriet)

Nasjonal brukerhåndbok i medisinsk biokjemi