Behandling av pasienter med metastatisk nyrecellekarsinom baseres på en helhet­lig vurdering av pasienten. Sykdomsutbredelse (tumorvolum samt lokalisasjon), symp­tomer, alder, komorbiditet, pasientens ønske og behandlingsmål bør sammen med risikogruppe danne grunnlag for behandlingsstrategi og medikamentvalg. Pasienter bør vurderes for inklusjon i kliniske studier der det er mulig.

Behandling etter tidligere adjuvant behandling

For pasienter som får påvist metastaser etter adjuvant behandling, så finnes det per i dag ikke studier for hvordan disse best skal behandles. Tid fra gitt behandling til tilbakefall vil være avgjørende for behandlingsvalg. Det er ikke evidens for at senere immunterapibehandling ved sikker progresjon under pågående immunterapi, har effekt (Choueiri et al., 2024a; Pal et al., 2023). For nærmere vurdering se EAU retningslinjer avsnitt 7.3.5.

Prognostiske risikofaktorer

Behandling av pasienter med metastatisk nyrecellekarsinom baserer seg på inndeling av pasientene i prognostiske risikogrupper.

IMDC-modellen er den mest brukte. IMDC kriteriene bruker 6 ulike kliniske og biokjemiske faktorer som deler pasientene inn i god, intermediær og dårlig risikogruppe. Inndelingen ble utviklet i TKI-æraen, men i fravær av immunterapi-spesifikke kriterier er samme inndeling brukt i kliniske studier med immunterapikombinasjoner. De har derfor blitt veiledende for behandlingsvalg.

Risikofaktorer

• Tid fra diagnose til start av behandling < 1 år
• Karnofsky < 80 %
• Anemi (< nedre normalområde)
• Hyperkalsemi (> øvre normalområde)
• Neutrofile (> øvre normalområde)
• Trombocytter (> øvre normalområde)

Egenprodusert, basert på Heng et al. (2009).

Tallene for median OS er basert på behandling med TKI; disse er forbedret etter innføring av nyere behandling (Escudier et al., 2019; Heng et al., 2009; Ko et al., 2015).

Aktiv overvåking

Aktiv overvåking kan være et alternativ for pasienter i god prognosegruppe uten symptomer og med begrenset sykdomsbyrde. Pasientene bør følges tett klinisk, biokjemisk og radiologisk (CT for eksempel hver 3. måned). Beslutning om å starte behandling baseres på veksthastighet og/eller tilkomst av nye lesjoner, metastaselokalisasjon (nærhet til vitale organer, lever- eller skjelettmetastaser) og utvikling av symptomer.

Medikamenter

Medikamentell behandling ved metastatisk klarcellet nyrecellekarsinom inkluderer medika­men­ter fra flere legemid­del­grupper. Medikamentene kan brukes i monoterapi eller i kombina­sjon avhengig av syk­doms­utbredelse, risikogruppe og behandlingslinje.

Immunterapi

Immunterapi aktiverer immunforsvaret ved å hemme ulike sjekkpunkt på T-cellene.

Immunterapi med antistoff rettet mot PD-1/PD-L1 og CTLA-4 har revolusjonert behandlingen av metastatisk nyrecellekarsinom.

Immunterapi spiller en viktig rolle i behandlingen av metastatisk nyrecellekarsinom, både i kombinasjon med TKI i første linje og som monoterapi i senere linjer.

EAU retningslinjer, avsnitt 7.4.3.2.

Tyrosinkinasehemmere

Tyrosinkinaser er viktige signalmolekyler i cellene, og er sentrale i reguleringen av mellom annet celledeling, differensiering og apoptose (Olsen, 2019). I kreftceller kan tyrosinkinasene være overaktive fordi reguleringsmekanismene ikke fungerer. Begrepet tyrosinkinasehemmer (TKI) brukes vanligvis om små molekyler som binder seg direkte til tyrosinkinasen og slik hemmer vekstsignalene i kreftcellen. De fleste tyrosinkinasehemmere er multikinasehemmere. De viktigste målmolekylene for disse medikamentene er vaskulært endotel vekstfaktor-reseptor VEGFR 1,2 og 3. Andre viktige målmolekyler er platederivert vekstfaktor-reseptor PDGF-R, c-KIT og c-MET.

De ulike TKI varierer med tanke på bivirkninger og farmakokinetiske egenskaper og dette kan ha betydning ved behandlingsvalg.

TKI kan brukes i alle linjer.

EAU retningslinjer, avsnitt 7.4.2.1.

Belzutifan

Belzutifan er en hemmer av HIF2α transkripsjonsfaktor. Medikamentet er godkjent av FDA for pasienter med metastatisk nyrecellecarcinom, etter behandling med immunterapi og tyrosinkinasehemmer (Albiges et al., 2023). Belzutifan er under utprøving i flere studier både i kombinasjon med tyrosinkinasehemmere og immunterapi. Litespark 005- studien viste effekt på progresjonsfri overlevelse, men ikke total overlevelse (Choueiri et al., 2024b).

EAU retningslinjer, avsnitt 7.4.2.4.1.

mTOR hemmere

mTOR er en proteinkinase som er essensiell for cellesyklusregulering. I tillegg til hemming av mTOR proteinkinasen, blokkerer mTOR hemmerne VEGF.

mTOR hemmere kan brukes i monoterapi og i kombinasjonsbehandling.

Andre

Kjemoterapi

Kjemoterapi har generelt ingen plass i behandlingen av nyrecancer. Men det kan vurderes for utvalgte pasienter, m.a. for pasienter med medullære nyrecellecarcinomer og samle­rørs­karsinomer.

Bevacizumab

Bevacizumab er et monoklonalt antistoff mot VEGF. Bevacizumab monoterapi eller kombinasjonsbehandling med interferon alfa anbefales ikke i Norge da det finnes bedre behandlings­alternativer.

Immunterapibasert kombinasjonsbehandling

For detaljert gjennomgang av de aktuelle studiene, vises til avsnitt 7.4.3 i EAU retningslinjer; alle kombinasjonene er aktuelle for førstelinjebehandling. Se detaljer vedrørende risikogruppe.

Dobbel immunterapi

Dokumentasjonen er basert på CheckMate 214-studien hvor tidligere ubehandlede pasienter med avansert/metastatisk klarcellet nyrecellekarsinom i intermediær og dårlig IMDC risiko­gruppe ble randomisert til kombinasjonsbehandling med ipilimumab/nivolumab eller sunitinib monoterapi (Motzer et al., 2018; Motzer et al., 2021b). Primære endepunkt var PFS, OS og ORR.

Andelen grad 3–4 bivirkninger var lavere for ipilimumab/nivolumab sammenlignet med sunitinib, men det ble registrert flere dødsfall i kombinasjonsarmen (8 (1.5 %) mot 4). Livskvalitetsdata var i favør av kombinasjonen (se avsnitt "Bivirkninger av immunterapi".)

Kombinert immunterapi og tyrosinkinasehemmer

Tre ulike kombinasjoner av immunterapi og TKI har vist overlevelsesgevinst ved førstelinje­behand­ling av metastatisk nyrecellekreft:

Pembrolizumab pluss aksitinib

Dokumentasjonen er basert på KeyNote-426-studien der tidligere ubehandlede pasien­ter med klarcellet nyrecellekarsinom ble randomisert til behandling med pembrolizumab i kombinasjon med aksitinib eller sunitinib (Rini et al., 2019). Primære endepunkt var PFS og OS i ITT-popula­sjonen.

68 % av pasientene i kombinasjonsarmen og 63 % i sunitinibarmen hadde grad 3–4 bivirkninger. (Se avsnitt "Bivirkninger av medikamentell behandling".)

Nivolumab pluss kabozantinib

I CheckMate 9ER-studien ble pasientene randomisert til behandling med nivolumab i kombina­sjon med kabozantinib eller sunitinib. Primært ende­punkt var PFS i ITT-populasjonen (Choueiri et al., 2021a).

Grad 3–4 bivirkninger var høyere for nivolumab/kabozantinib sammenlignet med sunitinib (61 mot 51 %). (Se avsnitt "Bivirkninger av medikamentell behandling".)

Pembrolizumab pluss lenvatinib

CLEAR/KEYNOTE 581-studien var en tre-armet studie hvor pasientene ble randomisert til behand­ling med pembrolizumab i kombinasjon med lenvatinib eller lenvatinib i kombinasjon med everolimus eller sunitinib alene (Motzer et al., 2021a). Primære endepunkt var PFS i ITT-populasjonen. Studien var ikke designet til å vise forskjellen mellom lenvatinib/pembrolizumab og lenvatinib/everolimus.

Grad ≥3 bivirkninger var høyere for pembrolizumab/lenvatinib sammenlignet med sunitinib (82.4 mot 71.8 %). (Se avsnitt "Bivirkninger av medikamentell behandling".)

Tabellarisk oversikt over alle studiene inkludert detaljerte effektdata fins i EAU retningslinjer avsnitt 7.5.3.2, tabell 7.4.

Trippelbehandling

Trippelbehandling med ipilimumab/ nivolumab og kabosantibib eller placebo (COSMIC-313), viste forlenget progresjonsfri overlevelse (PFS) og redusert risiko for progresjon (Choueiri et al., 2023). OS-data var negative (Albiges et al., 2025). Trippelbehandling anbefales derfor ikke.

Behandlingsvalg

Behandlingsvalg første linje

Kombinasjonsbehandling er førstevalg for de fleste pasienter. De alternative kombinasjonsregimene er aldri direkte sammenlignet i studier. Selv om alle studiene har kontrollarm med sunitinib, bør direkte sammenligning av effektparametre gjøres med forsiktighet.

For pasienter i intermediær og dårlig prognosegruppe har kombinasjonsbehandling med TKI og immunterapi eller dobbel immunterapi vist bedre overlevelse enn sunitinib monoterapi. For pasienter i god prognosegruppe er det ikke vist bedre overlevelse for kombinasjonsbehandling. TKI monoterapi kan derfor være et behandlingsalternativ for denne gruppen i tillegg til kombinasjonsbehandling. Kombinasjonsbehandling har vist bedre responsrate enn sunitinib monoterapi i alle studier.

Høyest responsrate er vist i studier som kombinerer TKI og immunterapi, og bør tas med i vurdering hos pasienter med aggressiv og symptomgivende sykdom.

For dobbel immunterapi foreligger det dokumentasjon på at pasienter med komplett respons/nær komplett respons, har vedvarende respons etter seponering av behandling. Det er uavklart om dette også gjelder for immunterapi/TKI-kombinasjonen, men i studiene ble PD-1 hemmer stoppet etter 2 år.

Hos pasienter med kontraindikasjoner mot immunterapi, er TKI monoterapi med sunitinib og pazopanib fortsatt et alter­nativ uavhengig av prognosegruppe. Tivozanib har også godkjenning i førstelinjebehandling for pasienter som ikke egner seg for sunitinib eller pazopanib (Rini et al., 2020). Kombinasjonen lenvatinib/everolimus har vist bedre PFS sammenlignet med sunitinib monoterapi ved førstelinje behandling, men OS-data var ikke signifikante (Motzer et al., 2021a). Også for kabozan­tinib er det vist PFS gevinst for intermediær og dårlig risikogruppe, men ingen OS gevinst (Choueiri et al., 2018). Behandling med kabozantinib er per 2022 ikke godkjent i Beslutningsforum for nye metoder, og er av den grunn ikke inkludert i anbefalingene under.

Med mindre det fins særlige medisinske grunner, vil gjeldende Lis anbud være førende for behandlingsvalg.

Behandlingsvalg senere linjer

Behandling i senere linjer er avhengig av det som ble benyttet i første linje.

Behandling etter kombinasjonsbehandling

To fase III studier har vist manglende effekt av immunterapi etter tidligere progresjon på immunterapi (Choueiri et al., 2024a; Pal et al., 2023). Utenom det, er dokumentasjonen på andre- og senere linjes behandling i hovedsak fra ikke-randomiserte studier som inkluderte få pasienter. I lys av rask utvikling av førstelinjebehandling godtas likevel dette datagrunnlaget for anbefaling, og pasientene bør vurderes for behandling.

Tydelig evidens for å anbefale bruk av et bestemt legemiddel eller kombinasjon framfor andre finnes ikke.

Monoterapi

Monoterapi med TKI har klinisk effekt og kan anbefales etter progresjon på kombinasjons­behandling.

Kabozantinib har vist tydelig PFS og OS gevinst sammenlignet med everolimus hos pasienter som har progrediert på tyrosinkinasehemmer. Denne effekten var også sett hos få pasienter som var inkludert i samme studie og hadde progrediert både på TKI og nivolumab (Choueiri et al., 2015).

Aksitinib og tivozanib forlenger PFS etter progresjon på tyrosinkinasehemmere og kan gi klinisk effekt etter progresjon på immunterapi (Auvray et al., 2019; Choueiri et al., 2024a; Ornstein et al., 2019; Rini et al., 2020).

Kryssresistens er ikke vanlig og ved progresjon anbefales det å bytte til TKI som ikke har vært brukt tidligere.

Nyere generasjons TKI med aksitinib, kabozantinib og tivozanib er å foretrekke. Sunitinib, pazopanib og sorafenib kan også brukes i senere linjer, men det finnes begrenset dokumenta­sjon for bruk etter immunterapibasert behandling.

Flere studier har vist bedre effekt av TKI sammenlignet med everolimus. Everolimus kan likevel være et behandlingsvalg i enkelte tilfeller.

Monoterapi med immunsjekkpunkthemmer anbefales ikke.

Kombinasjonsbehandling senere linjer

Lenvatinib pluss everolimus er godkjent fra EMA og FDA og anbefales fra ESMO sine retningslinjer basert på en prospektiv fase II-studie; det er vist betydelig lengre PFS ved kombinasjonsbehandling sammenlignet med monoterapi med everolimus (Motzer et al., 2015b). Foreløpig må det søkes til fagdirektør for denne kombinasjonen.

Lenvatinib pluss pembrolizumab har vist klinisk effekt i en prospektiv fase Ib/II-studie der pasientene tidligere var behandlet med nivolumab pluss ipilimumab, tyrosinkinasehemmere og immunterapi enten i kombinasjon eller sekvensielt. Responsraten (ORR) var på ca. 50 % som er betydelig i andre eller tredje behandlingslinje. Det mangler imidlertid data på sykdomsfri og total overlevelse (Lee et al., 2021).

To fase 3 studier med kombinasjonsbehandling etter progresjon på immunterapi, CONTACT-03 (kabozantinib pluss atezolizumab) og TiNivo (tivozanib pluss nivolumab) har verken vist bedre sykdomsfri eller total overlevelse sammenlignet med monoterapi med kabozantinib/ tivozanib (Choueiri et al., 2024a; Pal et al., 2023).

På bakgrunn av disse studiene anbefales ikke immunterapi etter tidligere progresjon på immunsjekkpunkthemmer.

Behandling etter tyrosinkinasehemmer

To randomiserte fase 3-studier med kabozantinib og nivolumab har vist OS gevinst sammen­lignet med everolimus etter tidligere progresjon på monoterapi med sunitinib (Choueiri et al., 2015; Motzer et al., 2020; Motzer et al., 2015a).

Kabozantinib brukes sjelden som monoterapi i første linje. Det finnes ikke dokumentasjon for behandlingsvalg etter progresjon, og man kan følge samme anbefalinger som ved bruk av sunitinib.

Kombinasjonsbehandling med sjekkpunkthemmer pluss TKI eller dobbel immunterapi er ikke undersøkt i kliniske studier og kan derfor ikke anbefales på generelt grunnlag.

Ved senere linjer anbefales det å bytte til en TKI som ikke har vært brukt tidligere.

Ikke-klarcellet histologi

Omtrent 15 % av pasienter som behandles for metastatisk sykdom har ikke-klarcellet histologi; av disse er papillær og kromofob histologi vanligst. Flere fase 2-studier har vist effekt av både TKI og immunterapi hos disse pasientene. Både kombi­nasjonsbehandling og TKI monoterapi brukes i daglig klinisk praksis og erfaring tilsier at de har klinisk effekt. Det er økende evidens for at kombinasjonsbehandling med immunterapi og TKI gir bedre responsrate. Forventet responsrate er på 10-70% avhengig av histologi og behandlingstype. Ytter­ligere 25–50 % av pasientene kan oppleve stabil sykdom og dermed ha klinisk nytte av behandlingen. For enkelte pasienter kan kjemoterapi også være et alternativ.

Papillære svulster

To fase II studier med kombinasjon av TKI og immunterapi (lenvatinib pluss pembrolizumab og kabozantinib pluss nivolumab) har vist responsrater på opp mot 50%. I tillegg har en randomisert fase II studie med dobbel immunterapi vist bedre effekt enn TKI monoterapi (Bergmann et al., 2025). Sunitinib og kabozantinib har også vist effekt, men noe lavere responsrater. Det samme gjelder monoterapi med pembrolizumab som har vist klinisk effekt med ORR på 29 % hos pasienter med papillær histologi. (McDermott et al., 2021).

Disse studiene understøtter bruk av kombinasjonsbehandlin i første linje behandling hos disse pasientene. TKI monoterapi er et godt alternativ særlig i senere linjer. Everolimus kan være et behandlingsvalg i enkelte tilfeller (Cancel et al., 2021; Escudier et al., 2016).

Kromofobe svulster

Det er få studier og lavt evidensnivå for behandling av kromofobe svulster.

Tilgjengelige studier og klinisk erfaring tilsier at monoterapi med TKI (sunitinib, pazopanib), mTOR hemmer (everolimus), lenvatinib pluss everolimus og immunterapi i kombinasjon (lenvatinib pluss pembrolizumab) har effekt (Albiges et al., 2022; Armstrong et al., 2016; Hutson et al., 2021; Knox et al., 2017; Lee et al., 2022; McDermott et al., 2021; Tannir et al., 2016). Dobbel immunterapi har vært undersøkt, men på grunn av få pasienter er det vanskelig å konkludere angående effekt (Bergmann et al., 2025).

Se avsnitt om persontilpasset medisin.

Sarkomatoid histologi

Post-hoc analyse av Checkmate-215-studien viste bedre effekt av kombinasjonsbehandling med nivolumab og ipilimumab sammenlignet med sunitinib hos pasienter med sarkomatoid histologi (Tannir et al., 2021). Hos pasienter med overveiende sarkomatoid differensiering anbefales det kombinasjons­behandling med nivolumab og ipilimumab.

For pasienter med klarcellet histologi med delvis sarkomatoid differensiering følges retnings­linjer for klarcellet histologi.

Ikke klassifiserbare, translokasjon og andre sjeldne histologier

Kunnskapsgrunnlaget for behandling av denne gruppen er lite. Ofte har man valgt å følge anbefalinger som gjelder for papillære svulster.

Samlerørs og medullære nyrecellekarsinomer

Dette er sjeldne og aggressive svulster som oppstår i ung alder. Disse svulstene er refraktære til behandling med TKI, og mTOR hemmere. Heller ikke sjekkpunkthemmer pembrolizumab har vist effekt. Derfor anbefales kjemoterapi med karboplatin/paclitaxel, gemcitabine/platinum eller gemcitabine/platinum/taksan (+/– bevacizumab) som førstevalg hos disse pasientene (Beckermann et al., 2017; Shah et al., 2017).

Persontilpasset behandling

Omtrent 5–10 % av pasienter med nyrecellekarsinom har arvelig nyrekreft forårsaket av en eller flere genetiske forandringer i kimbaneceller; se kapittel 4 for detaljer.

En oversikt over somatiske genforandringer hos pasienter med sporadisk nyrecelle­karsi­nom er vist i tabell 9.2 (Bui et al., 2022; Riazalhosseini et al., 2016; Testa et al., 2020).

De fleste genetiske forandringer er i VHL-HIF signalveien og deretter forandringer i PI3K-AKT-mTOR, samt gener som har en rolle i regulering av epigenetiske prosesser og kromatin remode­­lering. Overaktiverte signalveier gir grunnlag for bruk av TKI og mTOR hemmere, og det er utviklet cMET hemmer for behandling av cMET muterte papillære svulster. HiF2alpha inhibi­to­rer og PARP-hemmere basert på de hyppigste genetiske forandringene er under utvikling.

For pasienter med klarcellet histologi er det få tilgjengelige målrettede behandlingsmuligheter utenom allerede godkjente medikamenter. Omfattende genomisk sekvensering anbefales derfor ikke per i dag, kun for utvalgte pasienter som skiller seg ut fra gruppen ved f.eks sykdom i ung alder, uvanlig presentasjon eller uvanlig respons på behandling. Hos pasienter med ikke-klarcellet histologi kan genomisk sekvensering avdekke arvelige krefttilstander som er hyppigere i denne pasientgruppen. Det kan også gi nyttig informasjon for behandlingsvalg og øker sannsynligheten for inklusjon i kliniske studier. Det anbefales derfor at disse pasientene henvises til genomisk sekvensering.

Bivirkninger av medikamentell behandling

Alle pasienter som får medikamentell behandling for metastatisk nyrecellekarsinom må følges med tanke på bivirkninger.

Pasientene bør informeres muntlig og skriftlig før oppstart behandling. Pasientinformasjon om bivirkninger finnes ma. hos kreftforeningen. Det anbefales å gradere bivirkninger som oppstår i henhold til Common Terminology Criteria for Adverse Events (CTCAE) | Protocol Development | CTEP (cancer.gov)

Bivirkninger av immunterapi

Pasienter som behandles med immunterapi må følges tett med tanke på bivirkninger. Bivirk­ningene kan ramme alle organsystemer, men hud, gastrointesinaltraktus, lever og endokrin toksisitet er vanligst. Generelt er bivirkningene håndterbare, men kan i enkelte til­feller være fatale. Alle pasienter som skal ha behandling med immunterapi må få nøye muntlig og skriftlig pasientinformasjon. Pasienter med CTCAE grad 3 eller 4 bivirkning bør innlegges på sykehusavdeling med kompetanse på bivirkningshåndtering av immunterapi.

Det finnes flere gode retningslinjer for håndtering av bivirkninger fra immunterapi.

https://ehandboken.ous-hf.no/document/135421

https://www.esmo.org/guidelines/esmo-clinical-practice-guideline-management-of-toxicities-from-immunotherapy

Bivirkninger av tyrosinkinasehemmere

Vanlige bivirkninger er utslett, fatigue, diare, mukositt og hånd-fotsyndrom. Pasientene må overvåkes jevnlig med tanke på utvikling av hypertensjon, levertoksisitet og hypotyreose.

For å håndtere bivirkninger kan det være nødvendig med dosejustering eller avbrudd i behand­lingen. Behandlingen kan vanligvis gjenopptas når bivirkningene går tilbake, men permanent dosereduksjon kan være nødvendig.

Tyrosinkinasehemmere kan gi redusert sårtilheling og ved større kirurgiske inngrep anbefales opphold i behandlingen.

Bivirkninger av mTOR hemmere

Vanlige bivirkninger ved behandling med mTOR hemmere er diare, hudutslett, fatigue, infek­sjon og pneumonitt. Pasientene bør overvåkes med tanke på hematologiske bivirkninger, hyperglykemi og hyperkolesterolemi.

Benresepsjonshemmere ved skjelettmetastaser

Hos pasienter med utbredte skjelettmetastaser, har behandling med bisfosfonater i form av zoledronsyre vist å øke tid til første skjelettrelaterte hendelse og redusere antall hendelser (Rosen et al., 2004). Denosumab er et monoklonalt antistoff mot RANK-L og er i en randomi­sert studie vist å være noninferior til zoledronsyre (Henry et al., 2011).

Behandling med enten zoledronsyre eller denosumab kan vurderes hos pasienter med metas­tatisk nyrecellekreft og utbredte skjelettmetastaser. Daglig tilskudd av kalk og vitamin D er også anbefalt.

På grunn av risiko for osteonekrose i kjeven, skal pasientene tilses av tannlege før oppstart behand­ling. Optimal behandlingslengde er ikke kjent, men fordi risiko for kjeveosteonekrose øker over tid har man ofte anbefalt å pause behandlingen etter 2 år.

Zoledronsyre har de siste årene vært førstevalg i Norge etter Lis-anbud, men denosumab kan gis til pasienter med kontraindikasjoner mot zoledronsyre (for eksempel nyresvikt).

Metastatisk nyrecellekarsinom hos eldre

Behandling av nyrecellekarsinom hos eldre bør baseres på individuell helsetilstand og ikke på krono­logisk alder.

Alle pasienter med funksjonsnivå minst ECOG 2 bør vurderes for tumorrettet behandling uavhengig av kronologisk alder. Få pasienter over 65 år inkluderes i kliniske studier, men alder synes ikke å ha betydning for effekt av behandling. Det er mangelfulle data for toksisitet av medikamentell behandling hos eldre (Osterman et al., 2020; Quivy et al., 2013).

I henhold til «The International Society of Geriatric Oncology» anbefaler vi geriatrisk vurdering av alle over 70 år. Validerte screeningverktøy (som for eksempel G8) bør brukes for å identifi­sere skrøpelige pasienter som trenger mer omfattende geriatrisk utredning (Kanesvaran et al., 2018)