Orofarynks strekker seg fra bløte gane til tungebenet og kommuniserer med munnhule fortil, nasofarynks oppad, hypofarynks og supraglottisk larynks nedad.
ICD 10 har følgende koder for de respektive lokalisasjoner i orofarynks:
|
C01, C10.0 og C10.1 |
Tungerot med vallecula og fremre del av epiglottis |
|
C05.1 og C05.2 |
Bløte gane med uvula |
|
C09.0 og C09.1 |
Tonsilleregion med tonsilleseng, fremre og bakre ganebue |
|
C10.2 og C10.3 |
Sidevegg og bakvegg |
Orofarynks drenerer til de jugulodigastriske knuter (nivå II) .Tonsilleregionen, faryngeale del av bløte gane, laterale og posteriøre vegger av farynks og tungebasis drenerer også til retrofaryngeale og parafaryngeale lymfeknuter. Den prosentvise fordelingen av lymfeknutemetaster ved kreft i orofarynx (Candela et al., 1990) er vist i Figur 17.3.
I 2023 var det ifølge Kreftregisteret 285 nye tilfeller av kreft i orofarynks. Orofarynkskreft utgjør nå ca. 35 % av all hode/hals-kreft, med mann/kvinne ratio på 3,4 (2019-23) (Larsen, 2024).
For orofarynkskreft er den aldersjusterte insidensrate for menn i perioden 2017-21 6,6 per 100 000, mot 1,9 i perioden 1987-91. Tilsvarende tall for kvinner er 2,2 og 0,6 (Larønningen et al., 2017).
Orofaryngealt plateepitelkarsinom (OPC) er en av de raskest økende kreftformene i den vestlige verden. Økningen er hovedsakelig forårsaket av infeksjon med humant papillomavirus (HPV) og er forventet å fortsette inntil man ser effekten av HPV-vaksinering i befolkningen (Lechner et al., 2022).
HPV-positive (HPV+) og HPV-negative (HPV–) OPC er to distinkte entiteter både på klinisk og molekylært nivå. I TNM 8 (Brierley et al., 2017) skiller man mellom HPV+ og HPV– med egen stadieinndeling basert på markøren p16 (Amin et al., 2017). Skillet er basert på epidemiologisk litteratur som fant stor forskjell i prognose mellom HPV+ og HPV– svulster (Lydiatt et al., 2017; O'Sullivan et al., 2016). HPV+ orofaryngealt plateepitelkarsinom har svært god prognose med 3 års overlevelse på ca 80 % for hele gruppen og over 90 % i lavrisikogruppen (Ang et al., 2010b).
Ca. 20% av plateepitelkarsinom i oropharynx er i Norge pr. i dag ikke relatert til HPV. Disse har samme etiologi og klinisk profil som plateepitelkarsinom i andre lokalisasjoner i ØNH-gebetet. For omtale av patologi når det gielder plateepitelkarcinom generelt, se kapittel 8.
Rundt 90 % av HPV-relaterte plateepitelkarsinom i oropharynx er knyttet til type 16. Andre typer (18, 33, 52) kan forekomme, men variasjonen er mindre enn ved kreft i livmorhals. HPV-indusert karsinogenese baseres på de to onkoproteinene; E6 og E7 som leder til degradering av p53 og inaktivering av pRb-proteinet, hvilket fører til høy ekspresjon av p16. Plateepitelkarsinom som ikke er HPV relatert har gjerne utslokket ekspresjon av p16 da tumorsuppressorgenet MTS1 er slått ut. HPV-drevet plateepitelkarsinom har i sin vanligste form basaloid og ikke-keratiniserende morfologi. Betegnelsen «lite differensiert» bør unngås da det kan hentyde mot en svulst med dårligere prognose. Tumor oppstår helst i områdene av oropharynx med lymfepitel, dvs tungerot og tonsiller. Dette spesielle epitelet har ufullstendig og fragmentarisk basalmembran, og man regner ikke med noe preinvasivt stadium. Av den grunn bør man ikke bruke betegnelsen «carcinoma in situ» selv ved små foci av HPV-relatert plateepitelkarcinom.
Ikke sjelden debuterer sykdommen med metastase på halsen. Primærtumor avdekkes relativt ofte i blinde biopsier fra tungebasis / tonsiller.
Testing for tumor humant papillomavirus (HPV) gjøres som del av utredningen selv om det foreløpig ikke har noen konsekvens for behandlingen (p16 immunhistokjemisk undersøkelse eller PCR DNA HPV test) (Grégoire et al., 2022; Lechner et al., 2022). En liten andel av pasientene har diskordant uttrykk av p16 og HPV (P16-/HPV+ (3,8%) el P16+/HPV -(5.4%) (Mehanna et al., 2023) prognostisk legger de seg mellom de “dobbelt positive” og komplett negative. I klinisk praksis brukes immunhistokjemisk undersøkelse av p16, mens dobbel testing anbefales i studier.
Tabell 17.2 TNM klassifikasjon for P16 negative og P16 positive tumores
T-kategori
|
T1 |
Tumor 2 cm eller mindre i største diameter |
|---|---|
|
T2 |
Tumor mer enn 2 cm og høyst 4 cm i største diameter |
|
T3 |
Tumor mer enn 4 cm i største diameter eller affeksjon av epiglottis linguale flate |
|
T4a |
Tumor infiltrerer nabostruktur: larynks, dyp/ekstern tungemuskulatur (genioglossus, hyoglossus og styloglossus) mediale pterygoid, harde gane eller mandibula (gjennom cortikalt ben) |
|
T4b |
Tumor infiltrerer nabostruktur: lateral pterygoid muskel, pterygoid plate, lateral nasofarynks, skalle base eller involverer a. carotis |
N-kategori
Lik standard N for HPV neg tumores /met (tabell 7.1)
M-kategori
|
M0 |
Ingen fjernmetastaser |
|---|---|
|
M1 |
Fjernmetastaser |
Gjengitt med tillatelse, Brierley et al. (2017).
|
N0 |
N1 |
N2 |
N3 |
|
|---|---|---|---|---|
|
T1 |
I |
IIl |
IVA |
IVB |
|
T2 |
II |
IIl |
IVA |
IVB |
|
T3 |
III |
III |
IVA |
IVB |
|
T4a |
IVA |
IVA |
IVA |
IVB |
|
T4b |
IVB |
IVB |
IVB |
IVB |
T-kategori
|
T1 |
Tumor 2 cm eller mindre i største diameter |
|---|---|
|
T2 |
Tumor mer enn 2 cm og høyst 4 cm i største diameter |
|
T3 |
Tumor mer enn 4 cm i største diameter eller affeksjon av epiglottis linguale flate |
|
T4 |
Tumor infiltrerer nabostruktur: larynks, dyp/ekstern tungemuskulatur (genioglossus, hypoglossus og styloglossus), medial pterygoid, harde gane eller mandibula (gjennom cortikalt ben), lateral pterygoid muskel, pterygoid plate, lateral nasofarynks, skalle base eller involverer a. carotis |
N-kategori
|
N1 |
Metastase unilateralt, lymfeknute(r), alle med største diameter mindre enn 6 cm |
|---|---|
|
N2 |
Metastase kontralateral eller bilateralt, lymfeknute med største diameter mindre enn 6 cm |
|
N3 |
Metastaser mer enn 6 cm i diameter |
M-kategori
|
M0 |
Ingen fjernmetastaser |
|---|---|
|
M1 |
Fjernmetastaser |
Gjengitt med tillatelse etter Brierley et al. (2017).
|
N0 |
N1 |
N2 |
N3 |
|
|---|---|---|---|---|
|
T1 |
I |
I |
II |
III |
|
T2 |
I |
I |
II |
III |
|
T3 |
II |
II |
II |
III |
|
T4 |
III |
III |
III |
III |
Gjengitt med tillatelse etter Brierley et al. (2017).



