CK-MB

kreatinkinase MB

Analysen er et supplement til troponiner ved mistanke om akutt hjerteinfarkt. Spesielt aktuell ved mistanke om reinfarkt, siden CK-MB normaliseres raskere enn troponiner.

Bestilles fortrinnsvis elektronisk.

Ved behov for papirrekvisisjon, se Bestilling av analyser og rekvisisjoner (Medisinsk biokjemi) (Laboratorietjenester (OUS)) 

Ta kontakt med laboratoriet ved behov for å etterrekvirere analyser på allerede innsendt prøvemateriale. Etterrekvirering er avhengig av analysens holdbarhet og oppbevaringstid på laboratoriet. 

Heparinplasma (Heparin-rør med gel), 0,5 mL. Serum, EDTA-, Li- eller Na-heparinplasma kan benyttes, evt. annet biologisk materiale.

Pasientforberedelse

Ingen.

Prøvetaking

Bruk minimal stase, unngå bruk av muskelpumpen og unngå hemolyse.

Prøverør skal sentrifugeres innen 2 timer, alternativt leveres snarest til laboratorium

Se eventuelt generell informasjon om Blodprøvetaking og Oversikt over prøvevolum i standard prøvetakingsrør

Holdbarhet

5 timer i romtemperatur

5 døgn ved 2-8°C (1)

3 mnd ved -20°C

For OUS-interne rekvirenter: se Levering av prøver – Medisinsk biokjemi OUS

For eksterne rekvirenter, se Prøveforsendelse

Avdeling for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet og Ullevål.

Kan rekvireres som ø-hjelp.

Elektrokjemoluminescensimmunoassay (ECLIA) fra Roche Diagnostics.

NPU19750

Enzymet kreatinkinase katalyserer reaksjonen: kreatinfosfat + ADP ↔ kreatin + ATP. Kreatinfosfat er den viktigste energireserven i skjelettmuskulatur. I større mengder finnes kreatinkinase i skjelettmuskulatur, myokard og hjerne. Kreatinkinase i cytoplasma består av to polypeptidkjeder, som kan være av to typer: B og M. Slik får vi tre isoenzymer: BB (CK-1), MB (CK-2) og MM (CK-3). Et enzym, CK-Mt, er lokalisert til mitokondrier og kan sjelden påvises i serum. Isoenzymene er ulikt fordelt i ulike vev: Skjelettmuskulatur har som regel lite MB (<2%), resten er MM. Noen unntak finnes, for eksempel har diafragma inntil 10% MB. Myokard har opptil 30% MB (økende med alder og hjertesykdom), resten er MM. I hjernen og i glatt muskulatur dominerer BB helt. I plasma utgjør CK-MM normalt >99% av CK.

Kun høye verdier har klinisk betydning.

Ved ukomplisert akutt hjerteinfarkt sees økning av CK-MB hos halvparten av pasientene etter 4-6 timer og hos nesten alle etter 10 timer, med maksimal verdi etter omkring 10-20 timer og normalisering i løpet av 2-3 døgn etter smertedebut. Maksimalverdien er positivt korrelert til størrelsen av infarktet og graden av revaskularisering. Gjennomsnittlig maksimalverdi er 10-25 ganger øvre referansegrense.

Høye verdier kan også sees etter hjertekirurgi, ved akutt myokarditt og kardiomyopati og ved store muskelskader, for eksempel ved rhabdomyolyse. Ved disse tilstandene sees ikke det forløpet av CK-MB som er typisk for hjerteinfarkt. Enkelte pasienter med kronisk nyresvikt har konstant litt høye verdier, selv om det ikke er tegn til akutt myokardskade. Kan også være forøket ved primær muskelsykdom, eller ved intensiv fysisk trening.

CK-MB bør vurderes i forhold til samtidig målt total-CK. Ratio CK-MB (µg/L) / CK (U/L) er hos friske og ved skjelettmuskelskader vanligvis mindre enn 0,03-0,06.

Kvinner og menn: ≤ 5 µg/L.

Måleusikkerhet

Pasienter som får behandling med biotin eller som bruker helsekostpreparater med biotin kan få falskt for lav CK-MB-konsentrasjon analysert med immunometrisk metode fra Roche Diagnostics.

Oppgitt toleransegrense for biotin for denne analysen er 30 µg/L. Estimert døgndose (hos voksne) som kan gi biotinkonsentrasjoner nær oppgitt toleransegrense er 2 mg. Angitte døgndoser er estimater basert på data fra Roche Diagnostics. Plasmakonsentrasjonen vil være høyest kort tid (ca 1 time) etter siste biotininntak, og oppgitte doser vil gi plasmakonsentrasjoner nær oppgitt terskelverdi kun i timene etter siste inntak. Pasienter som tar 5 mg biotin eller mindre per døgn vil som regel ha biotinkonsentrasjon < 10 µg/L 24 timer etter siste inntak. Barn eller voksne med lav kroppsvekt vil kunne nå oppgitte toleransegrenser ved lavere biotininntak.

Måleusikkerhet

Nasjonal brukerhåndbok i medisinsk biokjemi