Anafylaksi

Hyppigste årsaker er injeksjon av legemidler inkludert artsfremmede sera og allergenekstrakter og røntgenkontrastmidler, insektstikk, eller peroralt inntak av fødemidler eller legemidler.

Anafylaksi er en alvorlig, raskt innsettende, livstruende, generalisert eller systemisk hypersensitivitetsreaksjon.

De mest alvorlige symptomene skyldes sirkulasjonssvikt med hypotensjon forårsaket av perifer kardilatasjon, plasmalekkasje og/eller svikt i hjertets pumpefunksjon. Likeledes kan respirasjonsbesvær pga. larynksødem, bronkial obstruksjon eller perifer lungesvikt være livstruende.

1. Kutane (ca. 90%): Rødme, pruritus, eksantemer, urtikaria, ødem/Quinckes ødem.
2. Respiratoriske (ca.70%): Nyseanfall, endret stemmekvalitet, hoste, larynksstridor, astma, dyspné, cyanose, respirasjonsstans.
3. Gastrointestinale (ca. 40%): Kvalme/brekninger, kolikksmerter, diaré.
4. Kardiovaskulære (ca. 35%): Varmefølelse, svimmelhet, palpitasjoner, blekhet, kaldsvette, hypotensjon, nedsatt/tap av bevissthet, kollaps, hjertestans.

Vær oppmerksom på tidlige symptomer som kløe i hårbunn, øreganger, håndflater og fotsåler, uttalt matthet, svimmelhet, uro og angst.

Baseres på sykehistorie, symptomer og klinisk vurdering. Anafylaksi er sannsynlig når følgende kriterier er oppfylt:

1. Plutselig start, og rask progresjon av symptom.
2. Livstruende luftveis- og/eller pust- og/eller sirkulasjonsproblem (tenk ABC).
3. Hud- og/eller slimhinneforandringer.

Dersom pasienten har vært eksponert for kjent allergen forut for hendelsen, støtter dette diagnosen.

Ved alvorlige systemreaksjoner og særlig ved raskt innsettende reaksjoner skal adrenalin gis intramuskulært så raskt som mulig.

Førstehjelp utenfor sykehus

• Legg pasienten ned, ev. med beina hevet.

Adrenalin:

Injiser straks adrenalin intramuskulært eller dypt subkutant i øvre kroppshalvdel, evt. intramuskulært i låret. Massér injeksjonsstedet. Adrenalin 1 mg/ml (ikke katastrofeadrenalin):

• Voksne: 0,5 mg (0,5 ml).
• Barn: 0,1 mg (0,1 ml) per 10 kg kroppsvekt (10 μg/kg).

Dosen kan, om nødvendig, gjentas med 5–20 minutters mellomrom (se også pkt. 5).

Overvåking: Etter adrenalin er satt, overvåkes pasienten med hensyn til respirasjon (luftveisobstruksjon, dyspné), sirkulasjon (puls, blodtrykk, perifer sirkulasjon) og bevissthet. Intravenøs tilgang via venflon etableres for væske/legemidler.

• Det er ingen absolutte kontraindikasjoner for adm. av adrenalin, og medikamentet er førstevalg ved anafylaksi av alle alvorlighetsgrader.

Respirasjonssvikt

• Ved dyspné, cyanose og sjokk gis oksygen (6-8 liter O2 på maske).
  • Inhalasjon av beta₂-reseptoragonister ved bronkialobstruksjon og inhalasjon av racemisk adrenalin ved larynksødem. I alvorlige tilfeller kan intravenøs terbutalin og teofyllin brukes. Se også kapittel om Astma.
• Assistert respirasjon ved munn til munn-metode, bag/maske, endotrakeal intubasjon med overtrykksventilasjon og ev. nødtrakeostomi vurderes ut fra den kliniske situasjon.

Sirkulasjonssvikt

• Ved hypotensjon tross initial adrenalinbehandling gis volumterapi med krystalloider (NaCl 0,9 %, Ringeracetat).
• Store væskemengder kan være nødvendig for å opprettholde adekvat blodtrykk. Anta intravaskulær hypovolemi dersom ikke bedring av im/sc adrenalin.
• Ved fortsatt alvorlig sirkulasjonssvikt settes katastrofeadrenalin 0,1 mg/ml intravenøst, 0,05–0,1 mg (0,5–1 ml), over ett minutt. Kan gjentas. Totaldose 0,2–0,5 mg (2–5 ml) hos barn og 0,5–1 mg (5–10 ml) hos voksne.
• Ved hjertestans forsøkes kardiopulmonal resuscitering etter vanlige retningslinjer.

Antihistaminer

Histamin er en viktig mediator ved anafylaktisk sjokk, men effekten av antihistaminer gitt etter at reaksjonen har inntrådt, er usikker. Hjelper mot kløe og urtikaria. Antihistaminer (H₁-antagonister) er viktigst for histaminblokade i luftveiene, mens en kombinasjon av H₁- og H₂-antagonister gir best histaminblokade i det kardiovaskulære system.

• H₁-antagonister f.eks. deksklorfeniramin 5 mg/ml, 10 mg (2 ml) til voksne, 5 mg (1 ml) til barn intramuskulært. Kan også gis langsomt i.v., men bør da fortynnes 1:5 dvs. til 1 mg/ml.
• H₂-antagonister, f.eks. ranitidin fortynnet ad 2,5 mg/ml, 20 ml (= 50 mg) langsomt i.v. (over 2 minutter) til voksne.

Glukokortikoider har liten umiddelbar effekt i den akutte situasjon, men kan dempe senreaksjoner som bronkial astma og bør derfor gis så snart som mulig. Gi hydrokortison (Solu-Cortef) 100-200 mg m. eller langsomt i.v. og gjenta ev. dosen etter 2–6 timer. Samme dose for barn over 10 kg og voksne. Mindre barn: 10 mg/kg kroppsvekt.

Diazepam: Ved kramper: Voksne: 10mg iv./rektalt. Barn: 0,5–1 mg/kg kroppsvekt. Titreres med gjentatte doser til effekt.

Pressorsubstanser ved varende hypotensjon er vanligvis aktuelt først etter hospitalisering og invasiv monitorering.

Profylakse: Pasienter som har hatt alvorlig anafylaktisk reaksjon på bi-/vepsestikk eller fødemidler, bør utstyres med adrenalin injeksjonsvæske.