IgG/IgA/IgM (Immunglobulin G, A og M)

Mistanke om immunsvikt som årsak til residiverende infeksjoner. Diagnostikk og kontroll av pasienter med myelomatose der konsentrasjon av den monoklonale komponent (M-komponenten) måles både ved proteinelektroforese og som immunglobulinkonsentrasjon. Differentialdiagnostikk ved levercirrhose. Mistanke om intrauterin infeksjon etter fødselen.

Pasientforberedelse

Ingen.

Prøvetaking

Serum, Li-heparin-plasma eller EDTA-plasma.

Unngå langvarig stase.

Holdbarhet

Romtemperatur (15-25 °C): IgG: 4 mnd., IgA: 8 mnd., IgM: 2 mnd.

Kommentarer til referanseområdene

Barn og unge har lavere verdier. Konsentrasjonen av IgG faller til barnet er omkring 6 måneder og stiger deretter i hele barnealderen. Ved 8 års-alder har barnet over 95% av konsentrasjonen hos voksne. Konsentrasjonen av IgA og IgM øker fra fødselen. Ved 6 års-alder har barnet bare ca. 50% av konsentrasjonen hos voksne for IgA, men nesten 100% for IgM. Generelt ventes høyere verdier hos innvandrere fra subtropiske og tropiske områder.

Avdeling for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet og Ullevål.

Utføres daglig ved Rikshospitalet og mandag - fredag ved Ullevål.

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK

IgG, IgA og IgM er de kvantitativt helt dominerende immunglobuliner i serum. Alle immunglobulinene syntetiseres i plasmaceller og de er bygget opp som Y-formede proteiner som består av to tunge og to lette kjeder. Ett immunglobulin inneholder bare én type tungkjeder og én type lettkjeder. De tunge kjedene er av type γ (IgG), α (IgA), μ (IgM), ε (IgE) eller δ (IgD), mens de lette kjedene er av type κ (kappa) eller λ (lambda). Av de tunge kjedene finnes i fire undergrupper av IgG og to undergrupper av IgA. 

IgG er monomer (kun én Y-formet grunnenhet) og blir særlig dannet som respons på løselige antigener, som toksiner og produkter av nedbrutte bakterier. IgG fordeler seg i hele ekstracellulærrommet og er det eneste immunglobulinet som passerer placenta. Halveringstiden er 23 døgn. Først ved 6 måneders alder er produksjonen av IgG skikkelig i gang, slik at i de første levemånedene vil barnet være avhengig av IgG som ble overført fra moren før fødselen.

IgA er monomer i plasma men opptrer som dimer (to Y-formede grunnenheter bundet sammen) i sekreter i luftveier, tarmkanal og urinveier, der det trolig er en viktig faktor i det lokale forsvar mot infeksjoner. Halveringstiden i plasma er 6 døgn.

IgM, som er pentamer (fem Y-formede grunnenheter bundet sammen), blir særlig dannet som respons på partikulære antigen, for eksempel antigen på overflaten av bakterier. Hvis komplement er til stede, er IgM meget effektiv til å lysere celler som det reagerer med. Ved antigenstimulering vil IgM blir dannet før IgG. De plasmacellene som lager IgM, skifter ofte til IgG-produksjon med samme antigenspesifisitet etter noen uker. Halveringstiden for IgM i plasma er 10 døgn.

Initialt i en immunrespons utgår immunglobulinet ofte fra noen få kloner av plasmaceller (”oligoklonal”) men etter hvert blir den mer bredspektret (”polyklonal”) og omfatter mange plasmacellekloner og flere immunglobulinklasser. Vedvarende ”monoklonal” immunglobulinøkning er imidlertid heller ikke sjelden, spesielt hos pasienter over 70 år. Dette kan påvises ved proteinelektroforese av serum, og rubriseres enten som monoklonal komponent uten sikker betydning (”MGUS”) eller som myelomatose / makroglobulinemi; diagnosen baseres på konsentrasjon og identitet av den monoklonale komponent samt på evt tilleggsfunn som andel plasmaceller i benmarg, anemi, røntgenologiske funn med mer.

Høye verdier sees ved en rekke tilstander som stimulerer immunapparatet. Polyklonal økning av både IgG, IgA og IgM forekommmer ved de fleste infeksjoner, persisterende hepatitt, sekundær biliær cirrhose, i sene stadier av sarkoidose og ved reumatoid artritt.

• IgG: Selektiv polyklonal økning av IgG (uten økning av IgA og IgM) forekommer ved autoimmune sykdommer, sarkoidose, autoimmun hepatitt, visse infeksjoner og ved sekundære infeksjoner hvor antigenet er kjent fra tidligere. Monoklonal økning sees ved myelomatose og ved monoklonal komponent uten sikker betydning (MGUS).
• IgA: Selektiv polyklonal økning av IgA kan sees ved ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, alkoholisk cirrhose, tuberkulose. Monoklonal økning sees ved myelomatose og ved MGUS.
• IgM: Selektiv polyklonal økning av IgM forekommer hos nyfødte med kongenitt eller neonatal infeksjon (rubella, toksoplasmose, syfilis, sepsis), ved parasittære infeksjoner, virusinfeksjoner og ved primær biliær cirrhose. Monoklonal økning sees ved Waldenströms makroglobulinemi og ved MGUS.

Lave verdier er ensbetydende med hypogammaglobulinemi. Det finnes en rekke ulike former av primær hypogammaglobulinemi som kan medføre økt infeksjonstendens. Normal konsentrasjon av IgG utelukker ikke redusert konsentrasjon av subklasser. Selektiv IgA-mangel er mest vanlig (3 per 1000). Slike personer er oftest symptomfrie, men kan få alvorlige allergiske reaksjoner, bl.a. etter blod- og plasmatransfusjoner og immunglobulininjeksjoner, fordi de kan danne antistoffer mot IgA. Sekundære hypogammaglobulinemier kan skyldes redusert syntese, som ved lymfoproliferative tilstander, lettkjedemyelomatose, diabetes mellitus, nyresvikt og bruk av medikamenter (glukokortikoider, cytostatika, fenytoin) eller økt tap, som ved nefrotisk syndrom, brannskader og proteintapende tarmsykdommer.

IgG/IgA/IgM analyseres ved immunturbidimetri med Roche Cobas c702 ved Rikshospitalet og Roche Cobas c501 ved Ullevål.

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK