Mistanke om hypo- eller hyperglykemi (glukose)
Diagnostikk og kontroll av diabetes mellitus i tilfeller der HbA1c ikke kan benyttes (fastende glukose).
Vi har to ulike analyser; glukose og fastende glukose. Analysen fastende glukose skal kun benyttes ved diagnostikk av diabetes mellitus. Dette fordi diagnostikk av diabetes mellitus krever en strengere preanalytisk behandling av prøven. I alle andre situasjoner skal vanlig glukose benyttes.
Pasientforberedelse
Ingen, eventuelt faste i 8 timer dersom hensikten er diagnostikk av diabetes mellitus.
Prøvetaking
Internasjonale og nasjonale retningslinjer og diagnostiske kriterier for diabetes mellitus baserer seg på glukosemålinger utført i plasma (1, 2). Umiddelbart etter prøvetaking vil erytrocyttene i prøverøret starte nedbrytning av glukose (glykolyse). Falsk lav glukoseverdi kan ses allerede etter 30 min, og det medfører fare for underdiagnostisering av diabetes.
Hvis hensikten med prøven er å få et orienterende glukosesvar er det mindre viktig hvorvidt serum eller plasma benyttes.
Prøvemateriale
Avhengig av indikasjon.
Venøst plasma anbefales til diagnostikk av diabetes mellitus (1, 2, 5). Rør med ulike typer antikoagulans og glykolysehemmere kan benyttes med forbehold som angitt under.
Hvis man kun trenger et orienterende glukosesvar behøver man ikke behandle prøvene så strengt som angitt under.
Holdbarhet
3 døgn i kjøl, 8 t i romtemperatur
Pasientnære instrumenter
Disse benytter vanligvis fullblod, men er kalibrert til å gi ut plasmaverdier. Se egen instruks for det enkelte apparat. Enkelte instrumenter kan benyttes til diagnostikk av diabetes mellitus under forutsetning av adekvat intern og ekstern kvalitetskontroll (Noklus' liste over instrumenter).
For fastende prøver
Alder | Serum | Plasma |
0-1 dag | 1.7 - 3.3 mmol/L | 1.7 - 3.3 mmol/L |
2 dager | 2.2 - 3.3 mmol/L | 2.2 - 3.3 mmol/L |
3-30 dager | 2.8 - 4.5 mmol/L | 2.8 - 4.5 mmol/L |
1 mnd - 3 år | 3.3 - 5.5 mmol/L | 3.3 - 5.5 mmol/L |
≥ 4 år | 4.0 - 6.0 mmol/L | 4.2 - 6.3 mmol/L |
Kommentarer til referanseområdene
Referansegrensene for venøst plasma og serum hos voksne personer er hentet fra The Nordic Reference Interval Project 2000: recommended reference intervals for 25 common biochemical properties. Scand J Clin Lab Invest. 2004;64:271-84.
Referansegrensene for barn under 4 år bygger på litteraturstudier.
Det er internasjonal enighet om å angi glukosekonsentrasjonen som plasma (serum)-verdier. ‘Småinstrumenter‘ for måling av glukose i fullblod er derfor kalibrert til å gi ut dette.
Aker, Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål, Avdeling for medisinsk biokjemi i serum eller plasma på hovedinstrument (Cobas, Roche Diagnostics).
Glukose kan også måles i fullblod på pasientnære instrumenter (Accu-Chek Inform II, Roche Diagnostics) og på blodgassinstrumenter (ABL-serien, Radiometer).
Utføres hele døgnet.
Glukose er en meget viktig energikilde for de fleste vev, spesielt for sentralnervesystemet, som bare kan metabolisere glukose og ketonlegemer. Normal funksjon av hjernen er derfor avhengig av at glukosekonsentrasjonen i plasma ikke blir for lav. Glukose i maten finnes dels i fri form, dels i form av polysakkarider som stivelse (består bare av glukoseenheter) og disakkarider som sukrose (består av glukose og fruktose).
I perioder med glukoseoverskudd, for eksempel etter måltider, bygger leveren opp sitt lager av glukose i form av polysakkaridet glykogen (glykogenese). Ved behov brytes glykogen ned igjen til glukose (glykogenolyse) som frigis til plasma. Leveren kan også danne glukose fra laktat og aminosyrer (glukoneogenese). Glukose kan brytes ned på to måter: Aerobt til pyruvat og anaerobt til laktat (melkesyre). I perioder med hardt muskelarbeid dominerer anaerob nedbrytning, og det dannes økte mengder laktat som leveren bygger opp til glukose igjen.
Konsentrasjonen av glukose i plasma blir regulert av flere hormoner: Viktigst er insulin, som senker p-glukose ved å stimulere til økt glukoseopptak i muskulatur og fettvev, ved å stimulere glykogenesen og dannelse av fett fra glukose i leveren, og ved å hemme leverens glukoneogenese. Absolutt eller relativ insulinmangel (diabetes mellitus) fører til økt glukoseproduksjon i leveren, men redusert glukoseopptak i muskulatur og fettvev og økt nedbrytning av fettsyrer til ketonlegemer. Resultatet er økt p-glukose og eventuelt ketoacidose. Hvis p-glukose øker til mer enn ca. 10 mmol/L, overskrides nyreterskelen for glukose og pasienten får glukosuri. Glukagon øker p-glukose ved å stimulere glykogenolysen og glukoneogenesen i leveren og ved å hemme leverens fettsyntese fra glukose. Adrenalin øker p-glukose ved å stimulere glykogenolysen i leveren. Glukokortikoider øker p-glukose ved å stimulere til økt glukoneogenese i leveren. Veksthormon og tyroksin kan også øke p-glukose.
Hyperglykemi forekommer ved relativ eller absolutt mangel på insulin (diabetes mellitus). Diabetes mellitus foreligger hvis fastende glukose i venøst plasma er ≥ 7,0 mmol/L eller plasma-glukose ≥11,1 mmol/L to timer etter en oral glukosetoleransetest. Verdi over diagnostisk grense må bekreftes i ny prøve før diagnosen kan stilles. Hvis pasienten har tilfeldig plasma-glukose ≥ 11,1 mmol/L og symptomer på diabetes er det ikke behov for ny prøve før diagnosen stilles. For diagnostikk av svangerskapsdiabetes gjelder egne kriterier (4).
Hyperglykemi er assosiert med en rekke alvorlige tilstander, feks hjerteinfarkt, ved økt intracerebralt trykk, akutt pankreatitt, akutt massiv levercelleskade, anoksi, og skyldes økning av diabetogent virkende hormoner som glukagon, adrenalin, kortisol og veksthormon. Hyperglykemi hos kritisk syke pasienter er assosiert med dårligere prognose. Bruk av tiazider kan også gi forhøyet glukose.
Hypoglykemi sees ved en rekke tilstander, som for eksempel overdosering av insulin og sulfonylureapreparater, insulinom, hypofyse- og binyrebark-insuffisiens. Malnutrisjon i kombinasjon med alkoholtilførsel kan gi hypoglykemi. Hypoglykemi kan også ses ved kritisk sykdom, feks lever-, nyre- og hjertesvikt, sepsis. Reaktiv hypoglykemi, dvs. hypoglykemi etter peroralt karbohydratinntak, kan forekomme etter gastrektomi og ved tidlige stadier av diabetes mellitus hos voksne, men oftest finner vi ingen spesifikk forklaring på tilstanden («funksjonell hypoglykemi).
Hovedinstrument (Cobas, Roche Diagnostics): Enzymatisk fotometri hvor heksokinase omdanner glukose til glukose-6-fosfat som igjen oksidereres av glukose-6-fosfatdehydrogenase til glukonat-6-fosfat under omdanning av NADP til NADPH. Instrumentetet registrerer dannelsen av NADPH fotometrisk som et mål på glukosekonsentrasjonen i prøven.
Pasientnær analysering (Accu-Chek Inform II, Roche Diagnostics): Enzymatisk metode hvor glukosedehydrogenase omdanner glukose til glukonolakton og samtidig gir et likestrømssignal som registreres av instrumentet som et mål på konsentrasjonen av glukose i prøven.
Blodgassinstrument (ABL-serien, Radiometer): Elektrokjemisk metode hvor elektroner som frigjøres når enzymet glukoseoksidase omdanner glukose til glukonolakton gir en strøm som registreres amperometrisk.