Proteinelektroforese, P
Bakgrunn
Ved elektroforese av serum separeres proteinene i prøven i et elektrisk felt. Elektroforesen foregår i en agarosegel eller i andre elektroforesesystemer som kapillærelektroforese. Kapillærelektroforese er nå en vanlig metode i Norge. I det elektriske feltet vil de ulike proteinene separeres avhengig av elektrisk ladning og til en viss grad avhengig av størrelse i vanligvis seks fraksjoner: albumin, alfa1, alfa2, beta1, beta2 og gamma. Disse kan visualiseres ved farging av agarosegel eller proteinmengden i hver av dem måles direkte som absorbans ved kapillærelektroforese. Proteinsammensetningen i de ulike fraksjonene er i stor grad lik ved de ulike elektroforeseteknikkene, men det er noen forskjeller, blant annet separeringen av lipoproteiner. Albuminfraksjonen består vesentlig av albumin, mens de andre fraksjonene, spesielt alfa1 og alfa2 består av mange proteiner. Alfa1 inneholder blant annet alfa1-antitrypsin og orosomukoid (dette proteinet visualiseres dårlig på agarosegel), alfa2 inneholder haptoglobin og alfa2-makroglobulin, beta1 består av transferrin og hemopexin, beta2 inneholder komplementproteiner, og i gammafraksjonen er det vesentlig immunglobuliner.
Indikasjoner
Mistanke om myelomatose, Waldenstrøms sykdom eller annen sykdom assosiert med monoklonal komponent. Kontroll av pasienter med kjente monoklonale komponenter i serum. Utredning av høy SR.
Prøvetakingsrutiner
Pasientforberedelse
Ingen.
Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel. Kliniske opplysninger og indikasjon for analysen må fremgå av rekvisisjonen. Dersom det er mistanke om kuldeagglutininer eller kryoglobuliner er det viktig at prøven tas, koagulerer og sentrifugeres ved 37 °C. Dette må også anføres på rekvisisjonen.
Veiledende referanseområder
Tekstet besvarelse. Enkelte laboratorier utgir også proteininnhold i de ulike fraksjonene.
Tolkning
En del proteinelektroforesemønstre er mer eller mindre typiske for visse sykdommer eller sykdomsgrupper. Den kliniske nytten av proteinelektroforese i diagnostikk av sykdommer er likevel begrenset og flere laboratorier vurderer elektroforesemønsteret kun ut fra om det foreligger monoklonale komponenter eller ikke.
Vanlige elektroforesemønstre:
Akuttfasereaksjon/aktiv prosess er nedsatt albumin og økt alfa1 og alfa2. Aktiv prosess kan sees ved de fleste akutte inflammasjoner, for eksempel ved infeksjoner, samt ved autoimmune prosesser, traumer eller malignitet. Aktiv prosess med immunrespons er ovennevnte funn med tillegg av økt gammafraksjon, som gjerne sees hvis inflammasjonen har pågått i minst 2–3 uker.
Polyklonal immunglobulinøkning (immunrespons) er et vanlig og uspesifikt funn ved en rekke tilstander, blant annet ved kroniske infeksjoner, bindevevssykdommer og leverlidelser. I slike tilfeller sees en jevnt økt gammafraksjonen, tydende på stimulering av mange plasmacellekloner.
Ved oligoklonal immunglobulinøkning ser vi i gammafraksjonen minst to bånd/topper med lav konsentrasjon. Dette viser at noen få plasmacellekloner har økt sin produksjon av immunglobuliner. Dette kan forekomme ved for eksempel akutte og subakutte virusinfeksjoner, ved autoimmuntilstander og ved maligne prosesser. Etter terapeutisk transplantasjon av benmarg eller stamceller sees regelmessig et oligoklonalt immunglobulinmønster. Ofte kan dette sees i minst ett år etter transplantasjonen. Oligoklonal immunglobulinøkning er å oppfatte som en reaktiv prosess.
Monoklonal komponent (M-komponent) sees oftest som et skarpt avgrenset bånd/topp. Funnet kan tale for myelomatose eller Waldenstrøms sykdom, men forekommer også ved andre lymfoproliferative lidelser. Vanligst sees likevel M-komponent ved såkalt MGUS (monoclonal gammopathy of undetermined significance). At det virkelig dreier seg om et monoklonalt immunglobulin avgjøres oftest ved hjelp av immunfiksering i agarosegel eller immuntyping ved kapillærelektroforese, der en identifiserer M-komponenten ved hjelp av antistoffer mot de ulike immunglobulinkjeder. Konsentrasjonen av monoklonale komponenter kan ofte kvantifiseres densitometrisk (agarosegel) eller måles direkte (kapillærelektroforese), men dette kan være vanskelig i tilfeller der M-komponenten ikke separeres fra andre serumproteiner i beta1- eller beta2-sonen. I tilfeller der det er høy grad av mistanke om myelomatose eller andre M-komponentsykdommer, og man ikke har noen direkte synlig M-komponent ved vanlig elektroforese, bør det suppleres med immunfiksering, som er mer sensitiv enn elektroforese.
Diagnosen myelomatose baserer seg på funn av M-komponent og/eller økt antall plasmaceller i benmarg kombinert med funn som anemi, infeksjonstendens, skjelettaffeksjon, hyperkalsemi eller nyreaffeksjon. M-komponenter i lav konsentrasjon (under ca. 10 g/L) er et relativt vanlig funn hos eldre (hos ca. 5 % ved 80-årsalder). Hvis pasienten ikke har andre tegn til lymfoproliferativ sykdom, symptomer eller tegn til vevs- eller organskade, er det som regel tilstrekkelig å kontrollere funnet hver 3. måned første året, deretter en gang per år ved denne alder. Pasienter med slike "M-komponenter av usikker betydning" (MGUS) har en risiko for å utvikle myelomatose, Waldenstrøms sykdom, amyloidose eller annen lymfoproliferativ sykdom på i størrelsesorden 1–2 % per år.
Se også urinproteinproteinelektroforese og frie lette kjeder i serum.
