Barneskjelettet har flere karakteristika som gir opphav til bruddtyper som er unike for barn. Dette medfører at behandling og prognose er ulik voksne.

• Barneskjelettet er i vekst. Vekstsonene (fysene) lukker seg i tenårene. Før den tid gir vekstsonene barneskjelettet evne til å remodellere seg i betydelig grad, slik at aksefeilstillinger som hos voksne ville vært uakseptable, kan godtas hos barn. Samtidig er fysene sårbare i seg selv, ettersom de er svakere enn omkringliggende ben og ligamenter, spesielt rett før vektspurten i puberteten. Dette medfører en risiko for vekstforstyrrelse som kan gi opphav til en økende feilstilling ved brudd som i utgangspunktet var akseptable.
• Til sammen gir egenskapen vekst utfordringer og fordeler som man må ta hensyn til når man behandler brudd hos barn. Ved operative inngrep må vekstsonene tas hensyn til, og man har utviklet fiksasjonsmetoder som unngår åpne fyser.

• Buckle (Torus) frakturer. Metafysene hos barn består av mykt ben og tynnere korteks som kan gi etter under kompresjon og forårsake den typiske torus frakturen. Den kan beskrives som en bulk i en ellers intakt korteks. Dette unike barnebruddet er i utgangspunktet stabilt, og behandlingen er generelt kun smertelindring i noen uker.
• Greenstick. Den klassiske barnefrakturen er oftest å se i diafysen i lange rørknokler. Knokkelen gir etter på strekkesiden, der korteks ryker og åpner seg, mens det på kompresjonssiden danner seg en plastisk deformitet med intakt korteks. Greenstick frakturene må ofte reponeres, ettersom den ulike involveringen av korteks på strekke- og bøyesiden av frakturen skaper en instabilitet som fører til feilstilling.
• Plastisk deformitet: Dersom en barneknokkel blir utsatt for stress i tensjon, kan det oppstå mikrofrakturer langs hele knokkelen som fører til en deformitet som ikke kan reverseres. Dette er egentlig begynnelsen på en greenstick fraktur, men dersom energien ikke er tilstrekkelig til å frakturere gjennom korteks, får man en permanent deformitet uten synlig bruddlinje på røntgen. Bruddet har dårlig remodelleringsevne. Reponering består av en gradvis og relativ kraftig reponering over en pøll. Plastisk deformitet ses oftest i radius og ulna.

Figur som viser Buckle (med intakt korteks), Greenstick (med diskontinuitet av korteks bare på bruddets strekkeside) og en komplet fraktur).

Non-union eller pseudartrose hos barn er meget sjeldent, spesielt under 10 års alderen. Tibiaskaftet er den vanligste (minst sjeldne) lokalisasjonen for non-unions. Andre steder er kondylfrakturer i albuen der muskeldrag skaper en fibrøs pseudartrose. Andre risikofaktorer for non-unions i barndommen er

• Åpne frakturer
• Infeksjoner
• Høy energi traume
• Interponert bløtdel
• Brudd som er åpent reponert (f. eks ulna ved antebrachiumfrakturer).

AO gruppen har foreslått en klassifisering av barnebrudd, men den er ikke i klinisk bruk. Det vanligste er fremdeles å bruke de klassifikasjonene som finnes for hver anatomisk lokalisasjon, (f. eks Gartlands klassifikasjon for suprakondylære humerusfrakturer).

Salter-Harris klassifikasjon for epifysiolyser er den vanligste inndelingen av brudd i vektsonene.

Salter -Harris inndeling av epifysiolyser. Den har ganske god reliabilitet, men gir ikke alltid like god prognostisk og behandlingsmessige konsekvenser. Det er noe uenighet hvorvidt type 5 finnes…

Det finnes ikke holdepunkter i litteraturen som tilsier at det er skadelig å ha sterile ortopediske implantater i kroppen. Likevel mangler det god forskning på konsekvensene over veldig lang tid, spesielt for pasienter som fikk implantatene i barndommen. Vi vil derfor være pragmatiske når det gjelder å ta ut det vi har satt inn i barn, og etterfølge pasienters ønske.

Vi har noen generelle regler

• Pinner (og cerclage) skal generelt alltid fjernes.
• Metall som krysser epifyselinjer bør tas ut innen ca 3 måneder.
• Plater som ligger dypt begravd i bløtvev nære nevrovaskulære strukturer (f. eks på humerusskaftet) bør bare vurderes tatt ut ved lokale plager, mistanke om infeksjon eller andre gode grunner (pasientens ønske kan være god grunn). Det er en fordel om operatør tidlig lanserer tanken om at metallet skal bli i kroppen.
• Leddnære skruer som ikke protruerer i bløtvev er sjeldent årsak til stivhet i leddet.
• Det er viktig å informere pasient om at fjerning av metall kan være vanskelig, og ofte er det nødvendig med et større operasjonssnitt enn ved primær operasjonen.