Analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å
3
5
6
7

Natrium

Sist oppdatert: 05.04.2024
Forfatter: Kari Løhne
Utgiver: Oslo universitetssykehus
Akkreditert: ISO 15189, Test 103
Versjon: 0.3
For tilgang til tidligere versjoner, kontakt redaktøren.
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Indikasjoner 

Rutineprøve ved alle typer av vann/elektrolytt- og syre/base-forstyrrelser.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse

Ingen

 

Prøvetaking

Serum eller heparinplasma. Minste nødvendige prøvevolum: 0.3 mL

 

Holdbarhet

14 dager i romtemperatur/kjøleskap.

Referanseområde 

Alder Serum Plasma
≤ 30 dager 133 - 146 133 - 146
1 mnd. - 7 år 136-146 136 - 146
≥ 8 år 137 - 145 137 - 144

 

 

Referanseområdene fra og med 8 år er hentet fra Nordic Reference Interval Project (NORIP) (1).

Referanseomådet for yngre aldersgrupper bygger på litteraturstudier.

Utføres 

Avdeling for medisinsk biokjemi ved Aker, Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål.

Forventet svartid 

Utføres hele døgnet.

Analytisk og biologisk variasjon 

Bakgrunn 

Kroppen hos normale voksne innholder ca. 4 mol (92 g) av grunnstoffet natrium. Ca. 45% er lagret som uorganiske natriumsalter i skjelettet. Resten finnes fordelt i kroppens vannfase som enverdige kationer, Na+, ca. 50% i ekstracellulærvæsken og ca. 5% i intracellulærvæsken. Konsentrasjonsgradienten over cellemembranen blir opprettholdt ved en energikrevende prosess. Natrium utgjør mer enn 90% av kationene i ekstracellulærvæsken, og konsentrasjonen av natrium er derfor ansvarlig for nesten halvparten av plasmaosmolaliteten. Gjennomsnittlig inntak av natriumklorid er ca. 10 g per døgn hos voksne norske menn, og litt lavere hos kvinner. Dette tilsvarer et natriuminntak på 170 mmol/døgn; nesten alt blir absorbert, og mesteparten av det blir utskilt i urinen. I nyrene filtreres natrium fritt i glomeruli, gjennomsnittlig omkring 25000 mmol/døgn, men nesten alt dette blir reabsorbert i ulike deler av tubuli, og mindre enn 1% blir utskilt. Aldosteron stimulerer til økt reabsorpsjon, men natriumkonsentrasjonen i plasma reguleres hovedsaklig av antidiuretisk hormon (ADH) og tørstemekanismen.

 

Ved uttalte volumendringer har volumregulering prioritet foran osmolalitetsregulering. Derfor er p-natrium vanskelig å tolke og sier ikke nødvendigvis noe om natriumbalansen. Som regel vil grunntilstanden dominere det kliniske bildet, men forstyrrelser i p-natrium kan også være årsak til symptomer, som regel sentralnervøse. Ved hypo- og hypernatremi vil hastigheten i endringene av p-natrium, så vel som størrelsen av endringene, være avgjørende for hvor alvorlige symptomene blir. Uspesifikke symptomer som kvalme, hodepine, trøtthet kan oppstå ved lett til moderat hyponatremi, mens kramper, koma og respirasjonsbesvær kan forekomme ved alvorlig hyponatremi. Ved hypernatremi dominerer tørste, og med stigende verdier trøtthet, svakhet, irritabilitet, kramper, eventuelt koma og død.

Tolkning 

Vi kan inndele forstyrrelser i natrium/vann-balansen og deres alvorlighetsgrad slik:

 

Hypernatremi

  • Lett: 146-154 mmol/L
  • Moderat: 155-165 mmol/L
  • Alvorlig: > 165 mmol/L

 

Hypernatremi med hypovolemi skyldes relativ vannmangel hos pasienter med normal eller redusert natriummengde. Både intra- og ekstracellulærvolumet er redusert. Slike tilstander ses hos pasienter med utilstrekkelig inntak av vann: Svekkede pasienter, ofte med redusert bevissthet, for eksempel etter apopleksi, småbarn med diare, pasienter med diabetes insipidus som har utilstrekkelig vanninntak, og pasienter med osmotisk diurese, for eksempel dårlig regulert diabetes mellitus.

 

Hypernatremi med hypervolemi skyldes relativ vannmangel hos pasienter med natriumoverskudd. Ekstracellulærvolumet er økt, men intracellulærvolumet er redusert. Årsaker er feilbehandling med for mye tilførsel av natrium, koksaltforgiftning hos småbarn eller inntak av sjøvann ved drukning.

 

Hyponatremi

  • Lett: 130-136 mmol/L
  • Moderat: 125-129 mmol/L
  • Alvorlig: < 125 mmol/L

 

Hyponatremi med hypovolemi skyldes relativt vannoverskudd hos pasienter der natriummengden er redusert. Ekstracellulærvolumet er redusert, mens intracellulærvolumet er økt. Vanlige årsaker er tap av væsker fra mage-tarm-kanalen og diuretikabruk. Sjeldnere årsaker er salttapende nefropati, hypoaldosteronisme, og sterk svetting kombinert med vanndrikking og utilstrekkelig saltinntak. I de fleste tilfeller er økt ADH-sekresjon medvirkende til lav p-natrium.

 

Hyponatremi med euvolemi skyldes relativt vannoverskudd hos pasienter med normal eller litt redusert natriummengde. Ekstracellulærvolumet er litt økt, men ikke klinisk merkbart, og intracellulærvolumet er økt. Tilstanden ses ved SIADH («syndrome of inappropriate ADH secretion), med «upassende høy ADH-sekresjon som fører til vannretensjon og lav p-natrium. Andre årsaker er postoperativ hyponatremi grunnet for mye tilførsel av hypoton væske i en situasjon med økt ADH-sekresjon pga. stress, smerte og kvalme, noen ganger ved hypotyreose, samt ved svært stort vanninntak (primær polydipsi og overdrevet øldrikking).

 

Hyponatremi med hypervolemi skyldes relativt vannoverskudd hos pasienter med økt natriummengde. Både ekstra- og intracellulærvolumet er økt. Til tross for det økte ekstracellulærvolumet er det effektivt sirkulerende volumet redusert og gir økt ADH-sekresjon. Dette ses ved ødemassosierte tilstander som hjertesvikt, cirrhose og nefrotisk syndrom.

 

Verdiene oppgitt for gradering av hyper- og hyponatremi er hentet fra (2).

 

Feilkilder

 

På våre hovedinstrumenter fra Roche Diagnostics blir natrium målt ved en indirekte ioneselektiv metode. Høy konsentrasjon av totalprotein ( > 100 g/L, f.eks. pga. M-komponenter) og/eller lipider vil medføre nedsatt vanninnhold i serum/plasma. Natrium analyseres på våre automatiserte instrumenter etter kraftig fortynning av prøven og måles i det totale serum/plasma-volumet. Det tas ikke hensyn til at vannfasen er mindre ved høyt lipid- eller proteininnhold. På denne måten vil natriumkonsentrasjonen i serum/plasma-vann underestimeres, og vi får vi en såkalt pseudohyponatremi. Omvendt vil lav konsentrasjon av totalprotein kunne medføre pseudohypernatremi. For hvert 10 g/L økning eller fall i totalprotein, kan det være nyttig å justere natrium med 0,7 mmol/L i samme retning for å korrigere for denne feilkilden (3).

 

Blodgassinstrumenter måler natrium direkte i ufortynnet prøve og den målte konsentrasjonen vil ikke påvirkes av endringer i protein- eller lipidnivå, og vil dermed gi korrekte verdier.


Ved hyperglykemi vil vann trekkes fra intracellulær væsken (ICV) til ekstracellulær væsken (ECV) og S-natrium reduseres (reelt). Vi kan grovt regne med at s-natrium faller med 0,43 mmol/L for hvert mmol/L s-glukose stiger.

Analysemetode 

Natrium analyseres med indirekte ioneselektiv elektrode på analyseutstyr fra Roche Diagnostics.

Referanser 

1. The Nordic Reference Interval Project 2000: recommended reference intervals for 25 common biochemical properties. Scand J Clin Lab Invest. 2004;64:271-84.

2. Tazmini K, Nymo SH, Louch WE, Ranhoff AH, Oie E. Electrolyte imbalances in an unselected population in an emergency department: A retrospective cohort study. PLoS One. 2019;14(4):e0215673. PubMed PMID: 31022222.

3. Goldwasser, P., I. Ayoub, and R.H. Barth, Pseudohypernatremia and pseudohyponatremia: a linear correction. Nephrol Dial Transplant, 2015. 30(2): p. 252-7.

Fant du det du lette etter?
Ja
Nei
Så bra. Fortell oss gjerne hva du var fornøyd med.
Vi kan ikke svare deg på tilbakemeldingen din, men bruker den til å forbedre innholdet. Vi ber om at du ikke deler person- eller helseopplysninger.
Send
Kan du fortelle oss hva du var ute etter?
Vi kan ikke svare deg på tilbakemeldingen din, men bruker den til å forbedre innholdet. Vi ber om at du ikke deler person- eller helseopplysninger.
Send