Hvert år tar rundt 600 personer sitt liv i Norge. To av tre er menn. De vanligste metodene er henging, skyting, hopp, drukning eller forgiftning. Den vanligste metoden ved forsøk er forgiftninger, og vi antar at rundt 10-15 ganger så mange forsøker å ta sitt liv som de som dør av selvmord. Det er beskrevet svært mange risikofaktorer som øker selvmordsfaren. Her nevnes noen: kjønn (mann), psykisk sykdom, rusbruk, tidligere selvmordsforsøk, selvmord i slekten, traumeopplevelse, alvorlig somatisk sykdom,
«De fleste psykiatriske pasienter har mange risikofaktorer for selvmord uten å være suicidale. De fleste som tar livet av seg har risikofaktorene i lang tid, men er bare kortvarig suicidale.»
Prof. Emeritus Ø. Ekeberg
En selvmordsrisikovurdering innebærer å sammenstille risikofaktorer og eventuelle beskyttende faktorer med utdypende kjennskap til pasientens suicidale intensjon og impulser her og nå.
Utforsk tankene rundt suicidønsket til du har oversikt over nåværende:
Spør særlig etter:
Innen helsevesenet er det mye i en pasients liv vi ikke kan gjøre noe med, men ved nesten alle suicidale utsagn eller suicidforsøk er det mulig å snu intensjonen til mulighet for intervensjon. Vi skal alltid forsøke å lette pasientens situasjon, og vi må alltid hjelpe med er det vi kan behandle:
Se eget avsnitt for fremgangsmåte hvis man ønsker psykiatrisk tilsyn.
Tiltak i avdeling
Journalfør din vurdering, for eksempel:
«Pasienten fremstår [beskriv psykisk status, bekreft eller avkreft psykose eller alvorlig depresjon]. Pasienten har en statistisk økt suicidrisiko [rams opp faktorer], men den vurderes nå ikke økt utover dette/ikke å være overhengende/å være sterkt økt/å være overhengende. Følgende tiltak gjøres her på post […..] og etter utskrivelse gjøres avtale om..…..»
Døgninnleggelse i psykisk helsevern/TSB
Det bør som minimum etterstrebes «time i hånden», altså oppfølging innen kort tid etter utskrivelse dersom pasienten vurderes til å kunne reise hjem. Da finnes følgende alternativer:
Fastlegen er et alternativ.