Alfa1-antitrypsin

Alfa1-antitrypsin (AAT) er et glykoprotein som produseres i leveren. Det fungerer som en proteasehemmer og medregnes blant de såkalte akuttfaseproteinene. Konsentrasjonen i blodet øker ved akuttfasereaksjoner (aktive prosesser), særlig ved inflammasjoner i leveren. Det viktigste fysiologiske substratet er elastase. Det er beskrevet en rekke genetiske varianter (Pi-typer) av AAT. PiMM er den normale og vanligste genotypen. Spesiell klinisk interesse knytter seg til de Pi-typer som medfører nedsatt konsentrasjon av proteasehemmeren. Disse kan være assosiert med tidlig innsettende lungeemfysem. Spesielt gjelder dette Pi-typene ZZ, Z0 og 00. ZS gir en lett økt risiko for lungeemfysem. Z og S er mutante proteiner. Pi 0 er ”nullmutasjoner” uten immunreaktivt materiale. Forekomsten av denne er bare ca. 1% av forekomsten av Z-mutasjonen. Også leversykdom med debut i nyfødt- eller barnealder kan sees, særlig ved Pi-type ZZ. Leversykdommen kan være progressiv, men for de fleste er prognosen god. Leversykdommen skyldes opphopning av aggregater av ZZ-protein i hepatocyttene. Pasienter med nedsatt AAT kan også få leversykdom som voksne og har en lett økt risiko for hepatom. Pasienter med nedsatt konsentrasjon av AAT må advares mot å røyke!

Mistanke om medfødt lav AAT-konsentrasjon. Utredning ved tidlig utvikling av lungeemfysem / kronisk obstruktiv lungesykdom, neonatal hepatitt og juvenil cirrhose, samt ved leversykdom uten annen kjent årsak hos voksne. Dersom ATT i serum er under nedre referansegrense, bør tilstanden utredes videre med genotyping for Z- og S-mutasjonene eller Pi-typing. Gentesten er enkel å tyde, og vil entydig identifisere de aller fleste med AAT-mangel, fordi Z- og S-mutasjonene alene er ansvarlige for 95% av all klinisk AAT-mangel. Pi-typing av proteinet kan prinsipielt påvise alle typer, men tolkningen av resultatene krever særlig ekspertise. Utredning av akuttfasereaksjoner («aktive prosesser»), særlig ved mistanke om prosess i leverparenkymet, hvor AAT øker mer markant enn de øvrige akuttfaseproteiner. Svak eller manglende a1-fraksjon eller unormal vandring i a1-området ved serumelektroforese.

Pasientforberedelse
Gjøres undersøkelsen med spørsmål om nedsatt konsentrasjon eller genetisk variant, bør prøven tas når pasienten ikke har noen form for «aktiv prosess".

Prøvemateriale

Serum (eventuelt heparin- eller EDTA-plasma)

Dersom det også ønskes gentest, må det i tillegg tas EDTA-blod (sendeprøve).

Prøvetaking:

Serumrør med gel

Unngå langvarig stase

Prøvebehandling:

Blodet blandes ved å vende røret minimum 8 ganger straks etter prøvetaking. Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.

Prøvevolum

Ønsket: 1,5 mL serum/tilsendt helt fylt serumrør med gel

Minimumsvolum: 0,5 mL

Holdbarhet og oppbevaring

Kjøleskaptemperatur: 7 døgn

Oppbevares 7 døgn på laboratoriet

Analysen utføres ved

Medisinsk biokjemi, SI, Lillehammer

Analysekode

ALFA

Utføres

Hverdager

Kommentarer

Laboratoriet benytter Abbott Alinity som analysemetode og referansegrensene er basert på det.
Gjennomsnittlig noe høyere verdier hos voksne ved høyere alder. Gravide får ca. 100 % konsentrasjonsøkning mot slutten av svangerskapet. Bruk av østrogener (p-piller) gir 25-50 % økning av konsentrasjonen. Nyfødte har høyere verdier.

Høye verdier sees ved akutte og kroniske inflammasjoner uansett årsak. Stigningen er mest uttalt ved inflammasjoner i leverparenkymet. Også hos gravide og ved bruk av østrogener sees høye verdier.

Lave verdier sees ved en rekke genetiske varianter, særlig ved genotypene ZZ, Z0, SZ, SS og MZ. Ved genotype 00 produseres intet AAT. Verdier under nedre referansegrense bør utredes videre med genotyping for Z- og S-mutasjonene eller Pi-typing. Lave verdier kan også observeres hos pasienter med stort proteintap.

Feilkilder

Ved inflammatoriske tilstander kan AAT-konsentrasjonen øke til normale verdier hos pasienter med heterozygote AAT-varianter. Dette skjer i mindre grad hos pasienter med homozygote varianter. Ved mistanke om genetisk nedsatt konsentrasjon av AAT må prøven tas når pasienten ikke har noen form for «aktiv prosess".

se tabell Analytisk og biologisk variasjon