Differensialtelling av leukocytter, maskinell

De hematologiske celletellerne ved laboratoriene i Sykehuset Innlandet inndeler leukocyttene i lymfocytter, monocytter og nøytrofile, eosinofile og basofile granulocytter (5-parts diff).

Utredning av infeksjoner og av anemier. Mistanke om leukemi. Allergiske lidelser. Se også leukocytter i blod.

Prøvemateriale

Bruk de vanlige lave 2-4 ml EDTA-rørene. Viktig at det ikke benyttes EDTA-rør med gel eller høye EDTA-rør.

Prøvetaking

EDTA-blod

Unngå langvarig stase

Prøvebehandling:

Blodet blandes ved å vende røret minimum 8 ganger straks etter prøvetaking.

Unngå for kjølig temperatur under transport og oppbevaring.

Prøvevolum

Ønsket: tilsendt helt fylt EDTA-rør

Minimumsvolum: 1,0 mL EDTA-blod

Holdbarhet og oppbevaring

Kjøleskap: 36 timer

Oppbevares 2 døgn på laboratoriet

Analysen utføres ved:

Medisinsk biokjemi, SI

Analysekode

MDIFF (NØYT, LYMF, MONO, EOS, BASO)

Utføres

Øyeblikkelig hjelp

Daglig

Veiledende referanseområde er basert på følgende populasjoner:

• Amerikanske barn i alderen 0 til 6 måneder, pasientdata (1)
• Svenske barn i alderen 6 måneder til 18 år (n=689) (2)
• Voksne blodgivere undersøkt ved St. Olavs Hospital i 2015 (n=267)

Kommentarer
Fysisk aktivitet og stress gir relativ økning av nøytrofile granulocytter.

Ved differensialtelling på hematologiinstrument vil instrumentet kunne varsle om funn av suspekte unormale celler, som for eksempel blastceller, stavkjernede nøytrofile granulocytter, atypiske lymfocytter, kjerneholdige erytrocytter og trombocyttaggregater. Laboratoriene kan ha noe ulike prosedyrer for å håndtere varslene, men i de fleste tilfellene vil varslene blir vurdert. Ved funn av usikker betydning supplererer laboratoriet ofte med mikroskopisk vurdering av et blodutstryk.

Økt antall nøytrofile granulocytter kan sees ved stress og inflammasjoner, særlig ved infeksjoner, bruk av glukokortikoider, foruten ved leukemier (særlig høye verdier ved kronisk myelogen leukemi).

Redusert antall nøytrofile granulocytter kan sees ved toksisk beinmargsdepresjon og maligne prosesser i beinmarg, men kan også forekomme ved f.eks. sepsis og ved immunologiske sykdommer. Det er direkte sammenheng mellom antall nøytrofile granulocytter og infeksjonstendens. Alvorlig nøytropeni defineres som antall nøytrofile granulocytter mindre enn 0,5 × 10⁹/L. Infeksjonsrisiko øker ytterligere ved verdier ned mot 0,0 ×10⁹/L.

Økt antall eosinofile granulocytter kan sees ved blant annet allergiske lidelser som astma og legemiddelallergier, kronisk myelogen leukemi, lymfom og andre kreftsykdommer, parasittinfeksjoner, sykdommer i hud, lunger og bindevev, behandling med visse cytokiner. Grad av eosinofili gir begrenset informasjon om årsak. Svært kraftig eosinofili ( >100 × 10⁹/L) gir klar mistanke om myeloproliferativ sykdom. Allergiske sykdommer gir oftest ikke eosinofili >1,5 × 10⁹/L og sjelden >5 × 10⁹/L.

Økt antall basofile granulocytter er rapportert å forekomme ved allergiske reaksjoner, kronisk myelogen leukemi (KML), polycytemia vera, ioniserende stråling, hypotyreose, kronisk hemolytisk anemi og etter splenektomi. Det finnes imidlertid svært begrenset med dokumentasjon for dette, med untak av KML. Det foreligger også metodiske problemer med automatisk telling av basofile som kan føre til både overestimering og underestimering av antallet. For mange instrumenter vil en stor andel av prøvene med resultat over øvre referansegrense sannsynligvis representere prøver med falsk økning som følge av at hematologiinstrumentet har telt andre celler som basofile. Dersom det er klinisk relevant bør derfor antallet basofile verifiseres ved blodutstryk eller eventuelt med flowcytometri i immunfenotyping.

Økt antall lymfocytter ses ved mange tilstander. Det er viktig å skille mellom reaktiv lymfocytose og klonal lymfocytose.

Reaktiv lymfocytose ses ofte ved virale infeksjoner. Akutte bakterielle infeksjoner gir sjelden lymfocytose, et unntak er imidlertid pertussis som kan gi kraftig lymfocytose. Andre årsaker til reaktiv lymfocytose er blant annet: Hypersensitivitet (f. eks legemiddelutløst), «stressutløst» (f. eks ved traume og akutt hjertesykdom) og etter splenektomi.

Klonal lymfocytose ses ved maligne lymfoproliferative sykdommer. Lymfocytter >20 × 10⁹/L ses sjelden ved reaktive tilstander og gir mistanke om lymfoproliferativ sykdom dersom det ikke foreligger annen kjent årsak.

Redusert antall lymfocytter kan ses ved blant annet bakterie- og soppinfeksjoner, postoperativt, malignitet, glukokortikoidbehandling, cytotoksisk behandling, strålebehandling, traume og blødning, immunsupressiv behandling, HIV og annen immunsvikt

Økt antall monocytter ses ved mange tilstander. Det er viktig å skille mellom reaktiv monocytose og monocytose som følge av myeloproliferativ sykdom. Reaktiv monocytose ses ofte ved kroniske infeksjoner og inflammatoriske sykdommer, men kan også forekomme ved mer akutte infeksjoner og ved en rekke forskjellige typer kreftsykdommer. Persisterende monocytose uten kjent årsak kan gi mistanke om myeloproliferativ sykdom.

Redusert antall monocytter kan ses ved kortikosteroidbehandling og for øvrig gjerne ved tilstander som gir cytopeni, f. eks. ved cytostatikabehandling.

Se ellers om tolkning av leukocytter, trombocytter og hemoglobin i blod samt erytrocyttindekser.

se tabell Analytisk og biologisk variasjon