Akutt colon pseudo-obstruksjon (ACPO) karakteriseres av en markert dilatasjon av colon uten mekanisk hinder eller underliggende kolitt. Tilstanden affiserer hovedsakelig coecum og høyre colonhalvdel, sjeldnere venstre colonhalvdel og rectum. Tilstanden rammer typisk pasienter som allerede er hospitalisert med disponerende faktorer som kirurgi (spesielt ortopediske og bekkenkirurgiske inngrep), alvorlige medisinske og metabolske tilstander eller infeksjon. Medikamenter (opiater, sedativa, antidepressiva, antiparkinsonmidler osv.) kan også være disponerende. ACPO har i økende grad vært satt i forbindelse med kjemoterapi. Insidensen er høyest hos menn over 60 år. Patogenesen er ukjent.

Klinikk

Uttalt abdominal distensjon, som regel ledsaget av mindre smerter enn det kliniske bildet ellers skulle tilsi. Økende smerter med peritoneale tegn, feber og leukocytose bør reise mistanke om tarmiskemi eller perforasjon. Generelle gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast og manglende passasje av avføring kan være tilstede, men i varierende grad. Tarmlyder er til stede hos de fleste.

Billeddiagnostikk

CT-abdomen m/ rektal kontrast skiller med rimelig sikkerhet mekanisk ileus eller toksisk megacolon fra pseudo-obstruksjon. Ved peritoneal irritasjon skal man sette rektal kontrast med forsiktighet pga risiko for økt trykk og perforasjon i colon. Gjentatte rtg oversikt abdomen kan brukes til monitorering eller følge effekt av behandling (colons diameter). Rtg oversikt abdomen alene kan ikke utelukke differensialdiagnosene mekanisk ileus eller toksisk megacolon. Hos hospitaliserte pasienter etter hode-/nakkeskader og større ortopedi og der tarmfunksjon ikke er kommet igang, skal pseudoobstruksjon av colon pga nedsatt tarmmotilitet mistenkes og rtg oversikt abdomen vil som oftest kunne påvise/utelukke dilatasjon av coecum.

Laboratorieprøver

Metabolske forstyrrelser, hypokalemi, hypokalsemi eller hypomagnesemi forekommer hos ca. halvparten av pasientene. Leukocytose og forhøyet CRP kan være uttrykk for underliggende infeksjons eller komplikasjon. Ved løs avføring tas dyrkning mtp patogene tarmbakterier og Clostridium difficile.

Mistanke om perforasjon eller infarsering krever akutt kirurgisk behandling.

Konservativ behandling vil lykkes hos de fleste. Ved gjentatte oversiktsbilder vurderes dilatasjonen. Coecumdiameter > 12 cm er antatt å være kritisk, men noen sikker grense finnes ikke. Hos noen pasienter vil også mindre dilatert tarm medføre translokasjon og fare for perforasjon. Behandle underliggende årsak (infeksjon, hjertesvikt). 0 per os. Ventrikkel- og rectumsonde. Reduser/seponer sedativa, opiater, calsiumblokkere og medikamenter med anticholinerge bivirkninger. Vurder opioidanatagonisten methylnaltrexone (Relistor®) hvis man tror opiater er årsak, men effekten er ikke validert i studier. Korriger væske- og elektrolyttforstyrrelser. Forsøk leieendring, kne mot bryst for å lette luftavgang og økt mobilisering. Det skal ikke gis osmotisk perorale laksantia eller stimulant laksativer da det kan forverre colondilatasjon.

Medikamenter: Neostigmin (acetylkolinesterase-hemmmer - suksessrate 80-100 %). Skal kun gis under hjertemonitorering. Infusjon 0,4 mg/time økende til 0,8 mg/time hvis pasienten ikke har hatt avføring innen 8 timer. Antidot atropin 0,5 mg i. v. skal alltid være tilgjengelig! Kontraindisert ved astma, ferskt hjerteinfarkt, bruk av betablokker, ustabil hemodynamikk, og redusert nyrefunksjon. Residiv av colondilatasjon forekommer hos inntil 30 %. Erytromycin og metoclopramid (Afipran) har marginal effekt.

Endoskopisk dekompresjon gjøres når konservative tiltak ikke fører frem. Colon skal ikke tømmes før prosedyren. Prosedyren er teknisk vanskelig og har en perforasjonsrate på 1-3 %, bør derfor utføres av erfaren endoskopør. Hospitaliserte pasienter etter hodeskader og spinale skader står på tømningsregimer, og en coecumdiameter på >10cm skal medføre forsøk på endoskopisk deflatering (erfaren endoskopør etter avtale med teamleder/traumekirurg). Dersom deflatering ikke lykkes bestemmer klinikk om neste tiltak er kirurgi eller Neostigmin.

Kirurgisk behandling medfører høy morbiditet og mortalitet og bør kun vurderes ved mistanke om komplikasjon (colonischemi eller perforasjon). Selv om deflaterende cøkostomi eller segmental colonreseksjon kan forsøkes, vil kolektomi med ileorektal anastomose eller med anleggelse av endestomi som regel være det foretrukne inngrep.

K 56.6 Colon pseudo-obstruksjon.