Tilstanden betegner en infeksjon i bløtvevet rundt anus og/eller rektum. De vanligste symptomene er smerte og hevelse, men feber og generell sykdomsfølelse med sepsis kan forekomme, særlig ved dyptliggende abscesser. Årsaken til anale abscesser er som regel betennelse i de anale kjertler som dreneres i nivå med linea dentata.

Abscesser klassifiseres etter beliggenhet. Perianale (overflatiske), intersphinkteriske, ischiorektale og supralevatoriske/perirektale. 20-30 % er assosiert med fistler, spesielt ved residiverende abscesser.

Diagnosen stilles oftest ved klinisk undersøkelse. Dyptliggende abscesser kan dog være vanskelig å påvise klinisk. Undersøkelsen bør om mulig gjøres med pasienten i benholdere, og involverer ytre inspeksjon og rektal eksplorasjon. Supplerende diagnostikk kan benyttes dersom man utifra anmanesen mistenker anorektal abscess men ikke påviser dette ved klinisk undersøkelse. MR bekken er den beste undersøkelsen, men dersom dette ikke er tilgjengelig innen rimelig tid kan man gjøre en CT bekken.

Pasienten skal opereres som øyeblikkelig hjelp, pasienter med SIRS-tegn skal prioriteres.

Anal abscess – behandling

Behandlingen av anal abscess er akutt kirurgisk drenasje, og må gjøres raskt for å lindre smerte og hindre spredning av infeksjon.

Operativ teknikk:

• Utfør en generøs incisjon, gjerne opp mot punktum maximum, for å sikre tilstrekkelig drenasje.

• Incisjonen skal alltid legges parallelt med anusrand, ikke vertikalt mot anus, for å unngå skade på sfinkterkomplekset.

• Forsiktig digital inspeksjon kan utføres for å vurdere abscessens utbredelse, men man skal ikke bryte ned septa systematisk, da disse ofte inneholder vitale strukturer.

Antibiotikabruk:

• Generelt ikke nødvendig ved enkel perianal abscess, da disse vanligvis inneholder blandingsflora og behandles effektivt med kirurgisk drenasje alene.

• Antibiotika kan vurderes i spesielle tilfeller, for eksempel hos immunsupprimerte pasienter, uvanlige abscesser, abscesser med uttalt phlegmonøs reaksjon, septisk pasient eller ved mistanke om alvorlig bløtdelsinfeksjon (nekrotiserende fasciitt). Ved sistnevnte bør plastikk- og infeksjonsmedisinsk kompetanse alltid konsulteres.

Fistelvurdering:

• I akuttfasen skal det ikke aktivt letes etter fistel.

• Selv om fistel identifiseres, skal den ikke dreneres med f.e. seton eller vessel loop.

Dren:

• Ingen dren skal legges i abscessåpningen.

Kort oppsummert:
Riktig behandling av perianal abscess er generøs, parallelle incisjon rundt anus, forsiktig digital inspeksjon, og restriktiv bruk av antibiotika. Fistler og septa skal ikke manipuleres i akuttfasen.

Ved residiverende perianale abscesser uten funn av fistulering til analkanalen, bør man alltid vurdere hidradenitt som differensialdiagnose. Det er da obligatorisk å undersøke lyskeområdet og axillene for andre affiserte områder.

Behandling av hidradenitt håndteres av hudavdeling, og ved mistanke om tilstanden bør pasienten henvises dit for videre utredning og behandling.

Oppfølging etter perianal abscess

Alle pasienter som behandles for perianal abscess bør følges opp 2–3 måneder etter operasjon, primært for å vurdere mulig fisteldannelse.

Pasienten skal instrueres i selvstendig åpen sårstell, som innebærer:

• Skylling av sårkaviteten med vann to ganger daglig og etter hver avføring

• Ingen tamponering av kaviteten

Spesielle sårbehandlingsmidler ( f.e. Prontosan)  kan også brukes, men dette er ikke nødvendig.

Pasienter anbefales bruk av laksantia ved behov for å opprettholde myk og regelmessig avføring. Dette kan være bulkmidler eller osmotiske midler, og skal bidra til å gjøre avføringen lett å passere og redusere obstipasjon.

Tilhelingstiden varierer med abscessens størrelse, men er vanligvis mellom 1–3 måneder. Kontrollen skal vurdere sårtilheling, eventuelle resterende symptomer og tidlig identifisering av fistel dersom denne skulle utvikle seg.

• K60.1 Perirektal abscess
• K60.3 Iskiorektal abscess
• K60.4 Intersfinkterisk abscess
• K61.0 Perianal abscess