Kalsium, fritt

Se P-kalsium. Omkring 50 % av kalsium i plasma er fritt kalsium, som er den biologisk aktive fraksjonen. Alt kalsium i kroppen er ionisert, og bruk av uttrykket ”ionisert kalsium” er derfor feilaktig. Et riktigere uttrykk er ”fritt kalsium”, analogt med for eksempel fritt tyroksin. Den totale konsentrasjonen av kalsium i serum er ikke alltid et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, spesielt hos pasienter som har tilstander med endret konsentrasjon av P-albumin og/eller syre/base-forstyrrelser. Det er publisert flere ulike formler for å korrigere kalsium for avvikende konsentrasjon av albumin, men disse regnes som upålitelige (1) og har dårligere diagnostisk nøyaktighet for å diagnostisere kalsium-forstyrrelser enn ujustert total kalsium (2). Ved tilstander der total kalsium ikke kan forventes å være et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, må fritt kalsium måles i stedet, se indikasjoner.

Som regel måles pH i tillegg til konsentrasjonen av fritt kalsium. Dessuten beregnes konsentrasjon av fritt kalsium ved pH 7,40, fordi vi derved kan kompensere for endringer i pH i prøvematerialet (in vitro), pga. endringer i pCO2. Det kan være vanskelig å sikre seg mot tap av CO2 i serum. Hvis vi er henvist til å bruke serum som prøvemateriale, bør vi derfor anvende den beregnede verdien P-kalsium, fritt (pH 7,4). Dersom pasienten ikke har syre/base-forstyrrelser, er P-kalsium, fritt (pH 7,4) et brukbart uttrykk for den reelle b-kalsium, fritt. Men best er det å måle i anaerobt behandlet blod og vurdere den aktuelle B-kalsium, fritt.

Tilstander der totalkonsentrasjonen av kalsium ikke kan forventes å gi et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, bl.a. følgende: Større kirurgiske inngrep med massive blodtransfusjoner og eventuelt albumininfusjoner, større brannskader, kritisk syke pasienter (multiorgansvikt), syre/base-forstyrrelser, hypo- eller hyperalbuminemi, neonatal hypo- og hyperkalsemi, hemodialyse, nefrotisk syndrom, akutt pankreatitt. P-kalsium, fritt er også bedre enn P-kalsium, total ved spørsmål om hyper- eller hypoparatyreoidisme.

Prøvetaking og prøvehåndtering

Bruk minst mulig stase før og under prøvetaking. Unngå bruk av muskelpumpe.

Anaerob prøvetaking er å foretrekke for å forhindre pH-endringer i prøven.

P-kalsium, fritt i kapillært blod

Arterialisert kapillærblod taes i spesielle rør (blodgassprøyte eller kapillærrør) som er tilsatt inntørket kalsiumtitrert heparin. Holdbarhet: 10 minutter i romtemperatur.

P-kalsium, fritt (standardisert til pH 7.4) i serum

Veneblod taes i gelrør til framstilling av serum (minimal stase, ingen bruk av muskelpumpe), fylles helt, proppen beholdes på under sentrifugering og lagring inntil prøven analyseres. Sentrifugering bør skje innen 1 time etter prøvetaking.

Holdbarhet

Romtemperatur: 48 timer

Kjøleskap: 7 døgn

Oppbevares 5 døgn på laboratoriet

Feilkilde

Hemolyse kan gi falskt forhøyet verdi.

Analysen utføres ved

Medisinsk biokjemi, SI

Analysekode

CAIPH

Utføres

Øyeblikkelig hjelp

Daglig

*Må tolkes med forsiktighet.

Laboratoriet benytter ABL (ABL 90 og ABL 800) som analysemetode og referansegrensene er basert på det.

Årsaker til hyper- og hypokalsemi

Se tolkning av P-kalsium.

Hypokalsemi med fritt kalsium 1,00–1,13 mmol/L betegnes som mild, verdier i området 0,80–0,99 som moderat, og verdier under 0,80 mmol/L som alvorlig hypokalsemi (5).

Hyperkalsemi med fritt kalsium 1,29–1,50 mmol/L betegnes som mild, verdier i området 1,51-1,70 mmol/L som moderat, og verdier i området 1,71–2.00 mmol/L som alvorlig hyperkalsemi. Verdier over 2 mmol/L betegnes som hyperkalsemisk krise (5).

Laveste verdi for P-kalsium, fritt som vi kan se ved patologiske tilstander er omkring 0,4 mmol/L, og høyeste verdi er omkring 2,5 mmol/L. Akutte forandringer til under 0,85 mmol/L eller til over 1,65 mmol/L medfører økt risiko for hjertearytmier og/eller hjertesvikt, mens nevrologiske tegn kan opptre ved mindre endringer. Kroniske avvik tåles bedre enn akutte.

se tabell Analytisk og biologisk variasjon