SR (Senkningsreaksjon), B

Senkningsreaksjonen (SR) er et uttrykk for hvor fort erytrocyttene sedimenterer i en vertikal blodsøyle. Erytrocyttenes sedimentasjonshastighet avhenger i vesentlig av grad av "pengerulldannelse" av erytrocyttene, som først og fremst øker med økt konsentrasjon av fibrinogen, men også med økte immunglobuliner (f.eks. monoklonal komponent). Erytrocyttagglutininer (f.eks. kuldeagglutininer) vil også kunne gi økt SR. Fibrinogen er et "akuttfaseprotein" som øker i konsentrasjon ved akuttfase/aktiv prosess (infeksjon, skade etc.). Dette gir i sin tur økt SR. Fibrinogenøkningen skjer relativt langsomt etter et stimulus som gir akuttfase/aktiv prosess, og SR er derfor en langsom parameter i forhold til f. eks. CRP.

Andre forhold påvirker også SR. Eksempelvis gir anemi økt SR, mens polycytemi gir lav SR.

SR brukes vesentlig mindre i dag enn tidligere fordi vi har fått andre markører for inflammasjon som responderer raskere og for de fleste formål er bedre. SR brukes likevel fortsatt ved en del tilstander:

Kontroll av inflammatoriske tilstander som arteritis temporalis, polymyalgia rheumatica, reumatoid artritt og Hodgkins sykdom. SR har en sen respons ved akuttfase og er derfor ikke indisert til hyppig kontroll (oftere enn 1 per uke) av akutte inflammatoriske tilstander under innleggelse.

Diagnostikk: Mistanke om arteritis temporalis og polymyalgia rheumatica. Eventuelt ved diagnostikk av andre inflammatoriske tilstander. Enkelte steder brukes SR sammen med CRP for å vurdere varighet av inflammasjon, til dette formålet er fibrinogen antageligvis bedre egnet. SR har ingen dokumentert nytteverdi som screeningtest for sykdom hos asymptomatiske personer.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Ved en del sykehus benyttes et vanlig EDTA-rør, gjerne samme rør som brukes til hematologiundersøkelser.

Når det benyttes egne senkningsrør: 4 deler blod blandes med 1 del isoton natriumcitratløsning. Prøven må blandes grundig (vendes opp-ned 10 ganger) umiddelbart etter prøvetakingen og umiddelbart før oppsett.

Holdbarhet til prøvematerialet er noen få timer, konferer eget laboratoriums anvisning for holdbarhet av prøven. SR skal i følge referansemetoden leses av etter nøyaktig 1 time. I dag brukes det en del steder automatisert utstyr som avleser etter kortere tid.

Kommentarer

Referansegrensene er metodeavhengige. Konferer utførende laboratorium. SR stiger ved blant annet økende alder, adipositas og graviditet. Det oppgitte referanseintervallet er basert på en populasjon mellom 20 og 70 år (4). For friske gravide er det beskrevet referanseintervall 18-48 mm for første halvdel av graviditeten og 30-70 mm for andre halvdel av graviditeten (2).

SR er en uspesifikk markør som øker ved mange inflammatoriske og andre tilstander. Eksempelvis gir anemi økt SR, men sjelden særlig høye verdier (< 30 mm/time). SR anses likevel fortsatt å ha en viss verdi ved visse tilstander, f.eks. arteritis temporalis/polymyalgia rheumatica, rheumatoid artritt, systemisk lupus erythematosus, Hodgkins lymfom og visse langvarige/kroniske infeksjoner. Svært høye verdier ( > 70–100 mm/time) kan trekke i retning av mer alvorlig sykdom eller flere samtidige sykdomstilstander, men selv ved SR > 100 er den vanligste årsaken sannsynligvis infeksjon (3).

Endringer av SR skjer relativt langsomt. Selv ved kraftig, vedvarende stimulering vil det ta flere døgn før maksimumsverdien oppnås, og normaliseringen tar ofte flere uker. Dette i motsetning til CRP der slike forandringer gjerne tar 1–2 døgn. Således kan samtidig målt høy verdi for s-CRP og lav verdi for b-SR indikere at en sykdomsprosess har vært av kort varighet. Også forbruk av fibrinogen vil kunne gi lavere SR. Systemisk bruk av steroider senker SR.

Feilkilder

Falskt for høye verdier kan forekomme når senkningsrøret står skjevt eller er satt opp i rom med høy temperatur. For lite blod i forhold til citratmengden, koagulasjon i prøven eller lav romtemperatur vil gi falskt lav b-SR. Hyperlipidemi og dextraninfusjon kan øke b-SR, det samme skjer ved tilstedeværelse av erytrocyttagglutininer, for eksempel kuldeagglutininer.