Bradyarytmier

Sinusbradykardi/sinusarrest.

Langsom hjertefrekvens evt med pauser, der p-bølger har lav frekvens eller er fraværende. Oftest er det god erstatningsrytme.

Atropin i.v. 0,5 - 1.0 mg forsøkes først. Kan gjentas etter 30 min. Isoprenalininfusjon er et alternativ ved manglende effekt og symptomatisk pasient.

AV-blokk gr. 2 og 3 med bradykardi.

Isoprenalin-infusjon startes hvis det foreligger symptomer og som forberedelse til temporær eller direkte permanent pacemaker. Atropin har liten effekt. Synkoper, lange pauser eller bredkomplekset erstatningsrytme tyder på ustabil tilstand og akutt temporær pacemaker, evt akutt direkte permanent pacemaker er aktuelt.

Isoprenalin 2,5 ml isoprenalin 0,2 mg/ml i 47,5 ml 5 % glucose eller 47,5 ml 0,9 % NACL. Dette gir 10 ug/ml. Start infusjon med 0,01 ug/kg/min og øk opp til maks dose 0,2 ug/kg/min etter klinisk respons. Økning kan gå raskt i initialfasen. Dosen justeres etter behov og særlig ved ventrikulær arytmi må en unngå for høy dose.

Asystoli. Behandling som ved hjertestans, se Avansert HLR til voksne.

Er indisert dersom en symptomgivende bradykardi ikke lar seg tilfredsstillende kontrollere med farmakologisk behandling (atropin eller isoprenalin). På dagtid må det vurderes å implanterte permanent pacemaker direkte. Innleggelse av temporær pacemaker skjer på pacemakeroperasjonsstue på dagtid, på vakt skjer det på kat. lab (HINT) og utføres av vakthavende invasiv kardiolog. Dersom en forventer at pasienten skal ha temporær ledning i mer en få timer, bør en unngå ledning fra lyske (som betinger sengeleie) og heller sette inn aktivt fiksert ledning via vena jugularis koblet til en vanlig pacemakergenerator.

Dette er en nødprosedyre og brukes bare i påvente av at en får lagt inn en temporær pacemakerledning, evt får effekt av isoprenaling-drypp.

Det klistres på elektroder tilsvarende defibrillering. EKG-kabel tilkobles defibrillater. Strømstyrken justeres til en får sikker puls (evt se på pulsoksymetri, da puls er vanskelig å kjenner ved store rykninger i thorax og EKG domineres av store pace-spikes). Ofte trengs det 50-100 mA. Transkutan pacing svært ubehaglig, og sedasjon/analgetika kan bli nødvendig.