Helsetjenesten er ansvarlig for å yte øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp til personer med psykiske lidelser.

Det må jobbes systematisk for å komme i posisjon til å gi helsehjelp til personer med alvorlig psykisk lidelse. Se om "forebygging av tvangsinnleggelser" i faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne.

Vedlagt til denne prosedyren er den interne prosedyre til prehospitalt klinikk (AMK, ambulansetjeneste) til OUS (Prosedyre Økt voldsrisiko hos pasient-prehospital klinikk.pdf)

1. Kartlegging av voldsrisiko:

• Telefonsykepleier inhenter informasjon om tidligere voldshistoriskk fra CGM, AMK-loggen (AMIS), politiloggen og ved å kontakte DPS eller Blakstad. Bruk malen i CGM for vurdering av voldsrisiko benyttes som sjekkliste. Alle kontakter og eventuelle funn dokumenteres i CGM
• Ansvarlig lege kartlegger voldsrisiko - basert på en samlet vurdering - ved bruk av Brøset Violence Skale (BVC), tidligere voldshistorikk og risikofaktorer (Voldsrisikovurdering).
• Ved BVC på 1-2, tidligere voldshistorikk eller risikofaktorer bør man vurdere anmodning om bistand.
• Ved BVC på 3 eller høyere skal politiet amodnes om bistand.
• Ekstra risikofaktorer for vold er: psykose, inntak av rusmidler og syns- og hørselshallusinasjoner

2. Anmodning om bistand fra politiet ved økt voldsrisiko:

• Politiet etterkommer anmodningen og møter personalet fra legevaktsbilen hos pasienten - oppdraget gjennomføres
• Politiet har ikke kapasitet - oppdraget settes på vent. Skriv "avventer politibistand" i innkomstmemo til pasienten slik at dette er synlig i loggen. Oppdraget prioriteres og gjennomføres når dette er praktisk mulig for politiet
• Politiet avviser anmodningen om bistand - helsepersonell på Legevaktsbilen kan ikke gjennomføre oppgradet uten å ha vurdert hjelpeplikten mot ivaretakelse av egensikkerhet. Denne vurderingen må gjøres i hvert enkelt tilfelle. .
• Politiet avbryter oppdraget grunnet operative forhold - helsepersonell på legevaktsbilen gjør en selvstendig vurdering av egensikkerhet og voldsrisiko. Ved økt voldsrisiko - og dersom dette er forsvarlig i forhold til plikten til å yte helsehjelp - avbrytes oppdraget umiddelbart. Operasjonssentralen i politiet informeres om at oppdraget kan fortsettes når politiet igjen kan yte bistand. Her må krav til hjelpeplikten avveies mot bistandsbehovet og helsepersonellets krav om egensikkerhet.

I de tilfellene hvor politiet avviser anmodningen om bistand eller hvor politiet avbryter oppdraget må man alltid vurdere plikten til å yte nødvendig helsehjelp - spesielt ved fare for liv og helse - mot personellets behov for egensikkerhet. Alle vurderinger må journalføres i CGM

Praktisk gjennomføring

• All bistandsanmodning fra Legevakten eller legevaktsbilen skal gjøres på logget telefonlinje.
• I praksis betyr dette at legen på bilen bruker mobiltelefon for å ringe legevaktens telefonsentral.
• Operatøren setter legen i konferanse med politiets operasjonssentral og blir værende på medlytt under hele samtalen.

Bistandsanmodningen på telefon (logget linje) skal angi:

• hvorfor bistand fra politiet er nødvendig, ref voldsrisikovurdering relatert til BVC, voldshistorikk og risikofaktorer (Voldsrisikovurdering)
• hvilke tiltak helsetjenesten har forsøkt
• eventuelt hvorfor slike tiltak ikke anses som mulig/hensiktsmessig

Det skal gis relevant informasjon om tidligere atferd og andre aktuelle risikofaktorer, for eksempel om det er fare for at pasienten kan skade andre, historikk knyttet til pasientens tidligere erfaring med helse og politi og reaksjonsmønster i slike situasjoner. Dersom helsepersonellet mangler tilgang til slik historikk, eller er usikker på risiko for vold eller annet, er også dette viktig informasjon for politiet.

Politiet avgjør i utgangspunktet selv på hvilken måte og med hvilke midler bistandsoppdraget skal gjennomføres.

Som hovedregel skal helsepersonell være til stede under gjennomføringen av bistandsoppdraget. Det skal gjennom god informasjonsflyt i oppgaveløsningen søkes felles situasjonsforståelse mellom aktørene som er involvert.

En anmodning til politiet om bistand skal som hovedregel komme fra ansvarlig helsepersonell. For legevakten er dette i hovedsak ansvarlig lege. Ansvarlig helsepersonell skal begrunne behovet for politibistand og gi politiet relevant og nødvendig informasjon om oppdraget.

I akutte situasjoner, for eksempel der helsepersonell kommer over en person som er utagerende og-/eller behøver snarlig vurdering av behovet for (tvangs)innleggelse, er det tilstrekkelig at anmodningen gis muntlig per telefon uten omfattende begrunnelser.

Anmodningen om bistand skal alltid dokumenteres i pasientens journal

Husk prosedyren til OUS (Prosedyre Økt voldsrisiko hos pasient-prehospital klinikk.pdf)

Psykisk helsevernloven gir ikke hjemmel for at helsepersonell kan utøve fysisk makt utenfor institusjon. Med begrepet "i institusjon" i psykisk helsevernloven § 4-8 forstås et naturlig avgrenset institusjonsområde.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste har ingen tilsvarende hjemler for å gi tvungent psykisk helsehjelp slik psykisk helsevernloven gir spesialisthelsetjenesten.

Av og til oppstår situasjoner hjemme hos pasienten eller i det offentlige rom hvor det er behov for å gi øyeblikkelig hjelp, se helsepersonelloven § 7.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell straks å gi nødvendig helsehjelp dersom helsehjelpen er "påtrengende nødvendig", vilkåret tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand. Øyeblikkelig hjelp skal gis uavhengig av samtykke og om pasienten motsetter seg hjelpen. For å kunne oppfylle hjelpeplikten kan det i noen tilfeller være nødvendig for helsepersonellet å utøve fysisk makt. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, opphører øyeblikkelig hjelp-plikten.

Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til vern av andre enn pasienten. For eksempel når en pasient er til fare for andre på grunn av sin psykiske tilstand. I slike tilfeller kan § 7 anvendes som hjemmel for akutt avhjelping av situasjonen

Eksempel på situasjoner som kan omfattes av bestemmelsene kan være der en pasient har forskanset seg og det foreligger risiko for selvmord. Dersom det, på grunn av den akutte tilstanden ikke er tid til å vente på politibistand, kan det være nødvendig for helsepersonellet å selv bane seg adgang til bolig og avverge at pasienten tar sitt eget liv. Et annet eksempel kan være at helsepersonellet må anvende fysisk makt for å redde en pasient fra å skade seg selv, for eksempel dersom en pasient vil ut av en bil som er i fart, eller vedkommende bedriver omfattende selvskading. Det kan videre være nødvendig for å avverge skade på helsepersonellet selv eller andre, for eksempel dersom en pasient går til angrep på helsepersonell eller pårørende ved behandlingsbesøk i hjemmet.

I øyeblikkelig hjelp/nødverge- og nødrettssituasjoner, blant annet som beskrevet over, må helsepersonellet foreta en avveining av risikoen for skade på seg selv ved å agere, opp mot risikoen for skade på pasient eller andre. Dersom risikoen for skade på helsepersonellet er stor, må helsepersonellet for eksempel la pasienten gå og eventuelt ringe politiet for bistand. Andre ganger kan det være aktuelt å holde pasienten til politiet kommer til stedet.

Det presiseres at øyeblikkelig hjelp bestemmelsen i helsepersonelloven § 7 er en hjemmel for å sørge for at pasienter får øyeblikkelig helsehjelp ved behov. Den er ikke ment som en generell hjemmel for maktbruk.

I noen tilfeller har helsetjenesten behov for bistand fra politiet. Det følger av politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane.

Slike situasjoner kan være:

• bringe personer til tvungen legeundersøkelse
• bringe personer videre til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern
• tilbakehenting av personer til gjennomføring av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern i døgninstitusjon
• henting av personer som ikke møter frivillig til undersøkelse eller behandling ved tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold

Det er et krav at bistand fra politiet er nødvendig, og det er politiets mulighet for bruk av makt som kan begrunne bistandsanmodningen.

Det er helsetjenesten som vurderer og tar stilling til om det skal anmodes om bistand, og nødvendigheten av bistanden. Politiet kan derfor ikke avvise en anmodning fordi de mener bistand er unødvendig. Likevel må politiet, på samme måte som ved andre oppdrag, vurdere hvordan oppdraget skal løses og prioriteres opp mot andre oppdrag (kapittel 6). Det kan for eksempel medføre at politiet må utføre andre oppgaver før helsetjenesten får bistand.

Politiets bistand vil først og fremst være nødvendig i følgende tilfeller:

• ved behov for fysisk maktutøvelse utenfor institusjon
• når en person antas å ville påføre seg selv eller andre skade og helsepersonell ikke er i stand til å avverge dette
• når det er nødvendig å bane seg adgang til hus, rom eller annet lokale, jf. politiloven § 12 tredje ledd

Helsepersonell kan låse seg inn i pasientens hjem når pasienten på forhånd har samtykket til dette. Det kan for eksempel fremgå i en kriseplan/risikohåndteringsplan at nøkkel fra hjemmesykepleie, pårørende eller boligpersonale kan benyttes ved forverret psykisk tilstand.

Ut over dette kan helsepersonell bare låse seg inn dersom det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon/nødrett/nødverge (kapittel 3.2).

I forbindelse med politiets bistand kan det oppstå behov for at politiet må bane seg adgang til hus, rom eller annet lokale. Det kan da oppstå utgifter som følge av skader i forbindelse med at politiet oppfyller bistandsplikten. Dette vil typisk være utgifter for skade på dør, lås, sikring av lokaler mv.

Dersom det er kommunehelsetjenesten som initierer tvungent vern, og dermed ber om politibistand, skal kravet rettes til kommunehelsetjenesten ved folkehelsekontoret.