mTOR-signalveien er ofte opp-regulert i NEN. Everolimus, en selektiv inhibitor av mTOR signal­veien, har vist effekt ved NET-behandling i tre store fase III-studier. Radiant 3-studien (Yao et al., 2011) inkluderte 410 pasienter med metastatisk pankreas-NET, og viste en betydelig forbedret PFS for everolimus med 11,4 mnd. vs. 5,4 mnd. for placebo. Data fra Radiant 4-studien på 302 pasienter med metastatisk, progressiv ikke-funksjonell NET i mage-tarm og lunge (Yao et al., 2016) sammen­liknet everolimus mot «best supportive care», og everolimus gruppen hadde signifikant bedre PFS 11 mnd. vs. 3,9 mnd.

De vanligste bivirkninger av everolimus er stomatitt, utslett, diaré, hyperglykemi, tretthet og infeksjoner. Dosereduksjon eller midlertidige avbrudd er ofte nødvendig. En alvorlig og ikke rent sjelden bivirkning (ca. 15 %) er non-infeksiøs pneumonitt (Iacovelli et al., 2012). Symptomer på dette er dyspnoe og hoste.

Sunitinib er en multi-tyrosin kinase hemmer. I en fase III studie med 173 pasienter med P-NET, resulterte sunitinib-behandlingen i en betydelig forbedring i PFS til 11,4 mnd. vs. 5,5 mnd. for placebo (Raymond et al., 2011).

De vanligste bivirkninger av sunitinib er utslett, diaré, kvalme, oppkast, asteni og tretthet. Dosereduksjon eller midlertidige avbrudd er ofte nødvendig.

Immunterapi med check-point inhibitorer har hatt skuffende resultater for GEP-NEN, og resultatene anses for svake til å anbefale bruk, med unntak hos pasienter med mikrosatelitt instabilitet (MSI). Kun enkeltresponser er sett ved NEC med 5 % responsrate (Vijayvergia et al., 2020), men respondere har hatt langvarig effekt. Kombinasjonen ipilimumab og nivolumab gav respons hos 3 av 8 pasienter (Patel et al., 2020).

MSI er til stede hos ca 6 % av NEC, og i denne gruppen kan immunterapi ha effekt (Azad et al., 2020; Sahnane et al., 2015).

Interferon (IFN) alfa2b kan redusere NET-vekst og hormoninduserte symptomer. Vanligvis gis doser på 3–5 millioner enheter 3–5 ganger per uke som subkutane injeksjoner. Pegylert interferon (peginterferon alfa2b) synes å ha noe mindre bivirkninger og gis som subkutane injeksjoner, 50–150 µg/kg, én gang per uke.

Det finnes ingen placebokontollerte studier med IFN ved GEP-NET, men brukt ved tynntarms-NET er det registrert bedring av symptomer hos opptil 60 %, tumor reduksjon hos 10 % og tumorstabiliserende effekt hos opptil 65 %. Av og til varer effekten i lengre perioder (>36 mnd.) (Arnold et al., 2005; Faiss et al., 2003; Kolby, Persson, Franzen, & Ahren, 2003).

Det finnes tre randomiserte kontrollerte studier ved GEP-NET med kombinasjon av IFN og SSA. Kombinasjonsbehandlingen viste lengre tid til progresjon, dog ikke på statistisk signifikant nivå (Arnold et al., 2005; Faiss et al., 2003; Kolby et al., 2003). Interferon syntes å ha en additiv effekt til SSA for å redusere hormonsymptomer ved funksjonelle svulster.

Bivirkninger er vanlig, oftest influensaliknenede symptomer, utmattelse, redusert matlyst, psykiske symptomer og benmargspåvirkning. Erfaringsmessig tåler 1/3 behandlingen greit, 1/3 må slutte grunnet bivirkninger og 1/3 kan fortsette med akseptable bivirkninger.

Anbefalinger:

• Everolimus anbefales brukt som første eller andrelinjebehandling for progridierende gastroenteropankreatisk NET utenfor tynntarm. (A)
• Everolimus anbefales brukt som tredjelinjebehandling for progredierende tynntarms NET. (A)
• Sunitinib anbefales brukt som første eller andrelinjebehandling for progressiv NET utgående fra pankreas. (A)
• Interferon anbefales som tredje eller fjerdelinjebehandlinge ved tynntarms NET når Ki-67<10 %. (C)