Serumelektroforese

Mistanke om monoklonal komponent, for eksempel mistanke om myelomatose, Waldenstrøms makroglobulinemi eller annen sykdom assosiert med monoklonal komponent. Utelukke monoklonal komponent. Kontroll av pasienter med kjente monoklonale komponenter i serum. Utredning av høy SR av ukjent årsak, særlig når ikke ledsaget av høy CRP.

Pasientforberedelse

Ingen

Prøvetaking

Serum.

Kliniske opplysninger/indikasjon for analysen må fremgå av rekvisisjonen.

Dersom det er mistanke om kuldeagglutininer eller kryoglobuliner er det viktig at prøven tas, koagulerer og sentrifugeres ved 37 °C. Slik mistanke må også anføres tydelig på rekvisisjonen.

Holdbarhet

Serum kan oppbevares opp til 10 dager i kjøleskap ved 2-8 ºC. Prøvene kan sendes i vanlig post uten kjøling. Skal prøvene lagres over lengre tid må de fryses, helst innen 8 timer etter prøvetaking, og er da holdbare en måned ved -18 ºC til -25 °C.

Immunglobuliner, IgA, IgG og IgM, blir rekvirert av laboratoriet samtidig. Avhengig av resultat og klinisk problemstilling vil analysen evt. bli supplert med immun-typing for visuell vurdering og/eller analyse av spesifikke proteiner.

Resultatet utgis som tekstet svar. Ved påvist monoklonal komponent utgis også et mål for denne.

Elektroforesefraksjonene utgis ikke lenger. Analysen besvares tekstlig.

Rikshospitalet og Ullevål, Avdeling for medisinsk biokjemi.

En til to dager, noe lenger dersom tilleggsanalyser må utføres.

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK

Ved elektroforese av serum separeres proteinene i prøven i et elektrisk felt. Analysen utføres primært ved kapillærelektroforese ved OUS. I det elektriske feltet vil de ulike proteinene separeres avhengig vesentlig av elektrisk ladning i vanligvis seks fraksjoner(albumin, alfa1, alfa2, beta1, beta2 og gamma). Disse måles direkte som absorbans ved 200 nm ved kapillærelektroforese. Albumin-fraksjonen består vesentlig av albumin, mens de andre fraksjonene er bygget opp av flere proteiner. Beta1-fraksjonen inneholder transferrin og hemopexin, beta2 inneholder komplementproteiner og i gamma-fraksjonen er det vesentlig immunglobuliner. Immunglobuliner migrerer også til beta-sonen.

Svar på analysen utgis som kommentar.

”Monoklonal komponent” (M-komponent) oppfattes som en neoplastisk prosess og kan ses ved flere tilstander, men typisk ved MGUS (monoclonal gammopathy of undetermined significance), myelomatose (oftest IgG, IgA eller frie lettkjeder) eller Waldenstrøms sykdom (IgM).

”Polyklonal immunglobulinøkning” (immunrespons) er et vanlig og uspesifikt funn ved en rekke tilstander, blant annet ved kroniske infeksjoner, bindevevssykdommer og leverlidelser. I slike tilfeller sees en jevnt økt gammafraksjonen, tydende på stimulering av mange plasmacellekloner.

Ved ”oligoklonal immunglobulinøkning” ser vi i gammafraksjonen minst to topper med lav konsentrasjon. Dette taler for at noen få plasmacellekloner har økt sin produksjon av immunglobuliner. Dette kan forekomme ved for eksempel akutte og subakutte virusinfeksjoner, ved autoimmuntilstander og ved maligne prosesser. Etter terapeutisk transplantasjon av benmarg eller stamceller sees regelmessig et oligoklonalt immunglobulinmønster. Ofte kan dette sees i minst et år etter transplantasjonen, noen ganger enda lenger. Oligoklonal immunglobulinøkning er å oppfatte som en reaktiv prosess.

”Aktiv prosess” (eller ”akutt-fase”) er uttrykk for inflammasjon. Aktiv prosess kan sees ved de fleste akutte og mer kroniske inflammasjoner, for eksempel ved infeksjoner, samt ved autoimmune prosesser, traumer eller malignitet. Aktiv prosess med immunrespons er ovennevnte funn med tillegg av økt gamma-fraksjon som gjerne sees hvis inflammasjonen har pågått i minst 2-3 uker.

Ved første gangs påvisning av M-komponent vil laboratoriet normalt gå videre med immuntyping ved kapillærelektroforese for å påvise immunglobulinklasse og type lettkjede.

Kapillærelektroforese. I enkelte tilfeller er det aktuelt å supplere med immunfiksering i agarosegel.

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK