Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Karbamid (urinstoff)

Sist oppdatert: 03.05.2024
Utgiver: Sykehuset Innlandet
Versjon: 0.5
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Karbamid dannes i levercellene, og er den viktigste ekskresjonsformen for nitrogen ved nedbrytning av aminosyrer. Karbamidproduksjonen er avhengig av nedbrytning av proteiner inntatt via kosten og endogent protein (hovedsaklig fra muskelvev). Karbamid fordeler seg likt i kroppens vannfase ettersom det diffunderer gjennom de fleste cellemembraner. Dette medfører at konsentrasjonen er den samme ekstracellulært som intracellulært (1). Voksne som spiser normal kost, produserer 0,5–0,7 mol karbamid per døgn. Inntak av 1 g protein per kg kroppsvekt per døgn gir s-karbamid på omtrent 3-4 mmol/L. Ved økt proteininntak eller økt nedbrytning av kroppens egne proteiner kan karbamidproduksjonen fordobles (2). Mer enn 90 % av karbamid utskilles via nyrene, resten skilles ut via GI traktus og hud. Karbamid filtreres fritt i nyrenes glomeruli, og blir hverken aktivt reabsorbert eller sekrert i tubuli, men 40–70 % diffunderer delvis tilbake til interstitiet og videre til plasma (1). S-karbamid er ikke et godt mål for glomerulær filtrasjonshastighet fordi det påvirkes av så mange andre ekstrarenale faktorer. Analysen brukes likevel til å vurdere toksemigrad ved uremi. Karbamid er ikke giftig for kroppen, likevel er det en relasjon mellom uremiske toksiske symptomer og karbamidnivåer, men hvilke substanser som utøver den toksiske effekten er ikke klarlagt (2).

Indikasjoner 

Vurdering av endringer i protein- og aminosyreomsetningen. Vurdering av toksemigrad ved uremi.

Labteknisk 

Prøvemateriale

Serum (eventuelt heparin-plasma)

 

Prøvetaking

Serumrør med gel.

 

Prøvebehandling

Blodet blandes ved å vende røret minimum 8 ganger straks etter prøvetaking.

Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.

 

Prøvevolum

Ønsket: 1,5 mL serum/tilsendt helt fylt serumrør med gel

Minimumsvolum: 0,3 mL avpip.serum

 

Holdbarhet og oppbevaring

Romtemperatur: 7 døgn

Kjøleskap: 7 døgn

Oppbevares 5 døgn på laboratoriet

 

Analysen utføres ved

Medisinsk biokjemi, SI

 

Analysekode

KAR

 

Utføres

Øyeblikkelig hjelp

Daglig

Referanseområder  

Kvinner
18–49 år 2,6–6,4 mmol/L (3)
≥ 50 år 3,1–7,9 mmol/L (3)

 

Menn
18-49 år 3,2–8,1 mmol/L (3)
≥ 50 år 3,5–8,1 mmol/L (3)

 

Barn
11 dager–6 år 0,8–5,4 mmol/L
6–18 år 2,5–6,7 mmol/L

 

Konsentrasjonen er noe lavere hos barn og gravide (1).

Tolkning 

Høye verdier kan skyldes

Redusert ekskresjon

Redusert glomerulær filtrasjonshastighet/nyresvikt og lav diurese. Ved obstruktive postrenale tilstander (f.eks. malignitet, nefrolitiasis og prostatisme) vil både kreatinin og karmabid være økt (karbamid mer enn kreatinin pga økt tilbakediffusion) (1).

 

Økt produksjon

Økt proteininntak (f.eks. kjøtt), eller parenteral tilførsel (blod, plasma, aminosyrer), økt nedbrytning av proteiner i tarm (for eksempel ved tarmblødninger og ved ileus), økt nedbrytning av kroppsproteiner (postoperativt, ved sengeleie, febertilstander, traumer), økt omsetning av aminosyrer (hormonell stimulering av glukoneogenesen; glukagon, adrenalin, kortisol) (2).

 

Lave verdier kan skyldes
Økt ekskresjon

Økt diurese.


Redusert produksjon

Lavt proteininntak, overgang fra katabol til anabol fase (rekonvalesens etter sykdom) eller ved akutt leversvikt. Ved parenteral ernæring kan tilførsel av mye væske og liten mengde aminosyrer gi lav s-karbamid. Testosteron, veksthormon og insulin stimulerer proteinsyntesen (minker forbrenning av aminosyrer) og senker ureanivået i serum. Veldig lav verdi sees ved kongenital proteinintoleranse (2).

Analytisk og biologisk variasjon 

Referanser 

  1. Rifai N, Horvath AR, Wittwer CT. Tietz Textbook of clinical chemistry and molecular diagnostics. 6.utg.St Louis;Elsevier Saunders;2018.
  2. Nilsson-Ehle P, Söderlund MB, Theodorsson E. Laurells klinisk kemi i praktisk medicin. 9.utg.Lund: Studentlitteratur; 2012
  3. Rustad P, Felding P, Franzson L, Kairisto V, Lahti A, Mårtensson A et al. The Nordic Reference Interval Project 2000: recommended reference intervals for 25 common biochemical properties. Scand J Clin Lab Invest. 2004;64:271-84. PubMedPMID: 15223694
  4. https://www.westgard.com/biodatabase1.htm