Karbamid dannes i levercellene, og er den viktigste ekskresjonsformen for nitrogen ved nedbrytning av aminosyrer. Karbamidproduksjonen er avhengig av nedbrytning av proteiner inntatt via kosten og endogent protein (hovedsaklig fra muskelvev). Karbamid fordeler seg likt i kroppens vannfase ettersom det diffunderer gjennom de fleste cellemembraner. Dette medfører at konsentrasjonen er den samme ekstracellulært som intracellulært (1). Voksne som spiser normal kost, produserer 0,5–0,7 mol karbamid per døgn. Inntak av 1 g protein per kg kroppsvekt per døgn gir s-karbamid på omtrent 3-4 mmol/L. Ved økt proteininntak eller økt nedbrytning av kroppens egne proteiner kan karbamidproduksjonen fordobles (2). Mer enn 90 % av karbamid utskilles via nyrene, resten skilles ut via GI traktus og hud. Karbamid filtreres fritt i nyrenes glomeruli, og blir hverken aktivt reabsorbert eller sekrert i tubuli, men 40–70 % diffunderer delvis tilbake til interstitiet og videre til plasma (1). S-karbamid er ikke et godt mål for glomerulær filtrasjonshastighet fordi det påvirkes av så mange andre ekstrarenale faktorer. Analysen brukes likevel til å vurdere toksemigrad ved uremi. Karbamid er ikke giftig for kroppen, likevel er det en relasjon mellom uremiske toksiske symptomer og karbamidnivåer, men hvilke substanser som utøver den toksiske effekten er ikke klarlagt (2).
Vurdering av endringer i protein- og aminosyreomsetningen. Vurdering av toksemigrad ved uremi.
Prøvemateriale
Serum (eventuelt heparin-plasma)
Prøvetaking
Serumrør med gel.
Prøvebehandling
Blodet blandes ved å vende røret minimum 8 ganger straks etter prøvetaking.
Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.
Prøvevolum
Ønsket: 1,5 mL serum/tilsendt helt fylt serumrør med gel
Minimumsvolum: 0,3 mL avpip.serum
Holdbarhet og oppbevaring
Romtemperatur: 7 døgn
Kjøleskap: 7 døgn
Oppbevares 5 døgn på laboratoriet
Analysen utføres ved
Medisinsk biokjemi, SI
Analysekode
KAR
Utføres
Øyeblikkelig hjelp
Daglig
Kvinner | |
18–49 år | 2,6–6,4 mmol/L (3) |
≥ 50 år | 3,1–7,9 mmol/L (3) |
Menn | |
18-49 år | 3,2–8,1 mmol/L (3) |
≥ 50 år | 3,5–8,1 mmol/L (3) |
Barn | |
11 dager–6 år | 0,8–5,4 mmol/L |
6–18 år | 2,5–6,7 mmol/L |
Konsentrasjonen er noe lavere hos barn og gravide (1).
Høye verdier kan skyldes
Redusert ekskresjon
Redusert glomerulær filtrasjonshastighet/nyresvikt og lav diurese. Ved obstruktive postrenale tilstander (f.eks. malignitet, nefrolitiasis og prostatisme) vil både kreatinin og karmabid være økt (karbamid mer enn kreatinin pga økt tilbakediffusion) (1).
Økt produksjon
Økt proteininntak (f.eks. kjøtt), eller parenteral tilførsel (blod, plasma, aminosyrer), økt nedbrytning av proteiner i tarm (for eksempel ved tarmblødninger og ved ileus), økt nedbrytning av kroppsproteiner (postoperativt, ved sengeleie, febertilstander, traumer), økt omsetning av aminosyrer (hormonell stimulering av glukoneogenesen; glukagon, adrenalin, kortisol) (2).
Lave verdier kan skyldes
Økt ekskresjon
Økt diurese.
Redusert produksjon
Lavt proteininntak, overgang fra katabol til anabol fase (rekonvalesens etter sykdom) eller ved akutt leversvikt. Ved parenteral ernæring kan tilførsel av mye væske og liten mengde aminosyrer gi lav s-karbamid. Testosteron, veksthormon og insulin stimulerer proteinsyntesen (minker forbrenning av aminosyrer) og senker ureanivået i serum. Veldig lav verdi sees ved kongenital proteinintoleranse (2).
se tabell Analytisk og biologisk variasjon