Depresjon

• Vi foreslår at kvinner med behandlingstrengende depresjon tilbys prekonsepsjonell veiledning hos behandlende lege (psykiater eller fastlege). (III)

• Vi anbefaler at faste antidepressiva ikke seponeres uten at behandlende lege (psykiater, fastlege) rådføres. (III)

• Vi anbefaler at helsepersonell er oppmerksomme på depresjon under graviditet og etter fødsel, og at det ved behov etableres en plan for videre oppfølging. (III)

• Vi foreslår at ikke-medikamentell behandling, som for eksempel kognitiv atferdsterapi, vurderes som førstelinjebehandling ved depresjon av mild alvorlighetsgrad. (III)

• Vi anbefaler å vurdere medikamentell behandling med antidepressiva for kvinner med moderat til alvorlig depresjon under graviditet og etter fødsel. Dette er spesielt viktig for kvinner som tidligere har hatt depresjon som krevde medikamentell behandling. (III) Det bør legges vekt på behandlingshistorikk.

• Vi anbefaler oppmerksomhet ved tegn til selvdestruktiv atferd hos kvinner med alvorlig depresjon, da dette kan være en indikasjon på behov for umiddelbar intervensjon. (IV)

• Dersom mors psykiske helse påvirker hennes evne til å ivareta barnets grunnleggende behov, anbefaler vi at barnevernet involveres. Hvis barnet derimot får god omsorg av partner eller annen person, vil dette være mindre relevant. (IV)

For generelle anbefalinger om medikamentell behandling, se delkapitlene Medisinering under svangerskap og Medisinering ved amming.

Begrepet fødselsdepresjon (perinatal depresjon) er en sekkebetegnelse som refererer til depresjon under svangerskap eller etter fødsel.123 Det omfatter ulike typer depressive tilstander som krever forskjellige tilnærminger. Det er viktig å ikke forveksle perinatal depresjon med barseltårer, som er en midlertidig følelsesmessig labilitet første uken etter fødsel. Ved diagnostisering må det vurderes om kvinnen har en depressiv sykdom, og hvilken type det dreier seg om. Relevante kartleggingsverktøy er "the Whooley questions"2 og EPDS-skalaen.14

Ifølge internasjonale tall opplever omtrent én av ti kvinner depressive symptomer i forbindelse med graviditet, fødsel og barsel.35 Rundt en tredel av perinatale depresjoner starter under svangerskapet. Depresjon kan oppstå når belastningene overskrider mestringsressursene. Risikofaktorer inkluderer tidligere psykiske problemer, premenstruell dysfori, negative livshendelser, partnervold, manglende sosial støtte og rusproblemer.234 Selv om årsakene er uklare, kan følsomhet for hormonelle svingninger, dysregulering av hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen og immunmodulering være involvert.36 Perinatal depresjon øker risikoen for dårlig svangerskapsoppfølging, dårlig ernæring, rusmiddelbruk og selvdestruktiv atferd. Det har vært assosiert med lav fødselsvekt, intrauterin veksthemming, for tidlig fødsel7 og nedsatt kognitiv og emosjonell utvikling hos barnet.8 Videre øker depresjon i barselperioden risikoen for selvmordsforsøk9 og selvmord.10

Psykososial støtte og psykoterapi er førstelinjebehandling for mild til moderat depresjon. Fødselsleger oppfordres til å være oppmerksomme på risikoen for vedvarende symptomer og henvise til spesialisert hjelp ved behov. Gravide som seponerer antidepressiva har økt risiko for tilbakefall sammenlignet med de som fortsetter behandlingen.2 Alvorlig depresjon kan kreve langvarig støtte og oppfølging, og tegn på selvdestruktiv atferd må følges opp. De fleste retningslinjer anbefaler at kvinner med depresjon som trenger medisinering, og som planlegger graviditet eller allerede er gravide, kan starte eller fortsette med antidepressive legemidler.2