Tilstander der totalkonsentrasjonen av kalsium ikke kan forventes å gi et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, bl.a. følgende: større kirurgiske inngrep med massive blodtransfusjoner og eventuelt albumininfusjoner, større brannskader, kritisk syke pasienter (multiorgansvikt), syre-base-forstyrrelser, hypo- eller hyperalbuminemi, neonatal hypo- og hyperkalsemi, hemodialyse, nefrotisk syndrom, akutt pankreatitt. Fritt kalsium er også bedre enn total-kalsium ved spørsmål om hyper- eller hypoparatyreoidisme.

Pasientforberedelser:

Ingen.

Prøvetaking og prøvehåndtering:

Bruk minst mulig stase før og under prøvetaking. Unngå bruk av muskelpumpe. Anaerob prøvetaking er å foretrekke for å forhindre pH-endringer i prøven.

P-kalsium, fritt (standardisert til pH 7.4) i serum:

Veneblod taes i Serumrør med gel til framstilling av serum. Prøverør fylles helt, proppen beholdes på under sentrifugering og lagring inntil prøven analyseres. Sentrifugering bør skje innen 1 time etter prøvetaking.

Det kreves eget serumrør til analysen.

Holdbarhet

• Inntil 24 timer ved 20 °C. Prøverør oppbevares i kjøleskap hvis den ikke sendes til laboratoriet samme dag.
• Inntil 7 dager ved 4 °C.

Prøven kan ikke etterbestilles fordi pH endres etter at kork er tatt av og påvirker konsentrasjonen av fritt kalsium, pH 7,40.

P-kalsium, fritt i arteriell, kapillær eller venøs prøve:

Som ved prøvetaking til Syre-basestatus/Blodgass, B.

Se Kalsium, P.

Omkring 50 % av kalsium i plasma er fritt kalsium, som er den biologisk aktive fraksjonen. Alt kalsium i kroppen er ionisert, og bruk av uttrykket ”ionisert kalsium” er derfor feilaktig. Et riktigere uttrykk er ”fritt kalsium”, analogt med for eksempel fritt tyroksin. Den totale konsentrasjonen av kalsium i serum er ikke alltid et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, spesielt hos pasienter som har tilstander med endret konsentrasjon av P-albumin og/eller syre-base-forstyrrelser. Det er publisert flere ulike formler for å korrigere kalsium for avvikende konsentrasjon av albumin, men disse regnes som upålitelige (1) og har dårligere diagnostisk nøyaktighet for å diagnostisere kalsiumforstyrrelser enn ujustert total-kalsium (2). Ved tilstander der total-kalsium ikke kan forventes å være et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, må fritt kalsium måles i stedet, se indikasjoner.

Som regel måles pH i tillegg til konsentrasjonen av fritt kalsium. Dessuten beregnes konsentrasjon av fritt kalsium ved pH 7,40, fordi vi derved kan kompensere for endringer i pH i prøvematerialet (in vitro), pga. endringer i pCO2. Det kan være vanskelig å sikre seg mot tap av CO2 i serum. Hvis vi er henvist til å bruke serum som prøvemateriale, bør vi derfor anvende den beregnede verdien P-kalsium, fritt (pH 7,4). Dersom pasienten ikke har syre-base-forstyrrelser, er P-kalsium, fritt (pH 7,4) et brukbart uttrykk for den reelle B-kalsium, fritt. Men best er det å måle i anaerobt behandlet blod og vurdere den aktuelle B-kalsium, fritt.

Årsaker til hyper- og hypokalsemi: Se Kalsium, P (Tolkning).

Inndeling i alvorlighetsgrader ifølge elektrolyttveilederen (4):

Hypokalsemi, fritt kalsium:

• Mild: 1,00-1,13 mmol/L
• Moderat: 0,80-0,99mmol/L
• Alvorlig: < 0,80 mmol/L

Hyperkalsemi, fritt kalsium:

• Mild: 1,29-1,50 mmol/L
• Moderat: 1,51-1,70 mmol/L
• Alvorlig: 1,71-2.00 mmol/L
• Hyperkalsemisk krise: > 2 mmol/L

Laveste verdi for fritt kalsium som vi kan se ved patologiske tilstander er omkring 0,4 mmol/L, og høyeste verdi er omkring 2,5 mmol/L. Akutte forandringer til under 0,85 mmol/L eller til over 1,65 mmol/L medfører økt risiko for hjertearytmier og/eller hjertesvikt, mens nevrologiske tegn kan opptre ved mindre endringer. Kroniske avvik tåles bedre enn akutte.

Analytisk variasjon og måleusikkerhet

ABL90 Flex Plus blodgassinstrument.

Potensiometrisk måleprinsipp.