hGH, GRH

Ved utredning av mistenkt akromegali anbefales måling av IGF-1

Analysen brukes ved

1. Utredning av mistenkt akromegali og vurdering av behandlingseffekt
2. Diagnose av veksthormonmangel under stimulasjonstest

Serumrør med gel

Tidspunkt på dagen for prøvetaking synes uvesentlig. Se kommentarer under forventede konsentrasjoner.

Veksthormon (VH) utskilles episodisk med ca. 10 sekresjonstopper i døgnet og har kort halveringstid på noen minutter.

En frisk person har vanligvis lave (< 0,5 µg/l) og ofte ikke målbar konsentrasjon, spesielt etter måltider. Under faste og stress kan friske ha veksthormontopper (ofte 5-30 µg/l).

Ved akromegali oppheves døgnvariasjonen og konsentrasjonen er ofte konstant moderat høy til høy. Tilfeldig målt VH på < 0,4 µg/L utelukker i praksis akromegali.
VH konsentrasjon hos friske og pasienter med veksthormonforstyrrelser kan altså være overlappende. Derfor er det nødvendig med serielle målinger under standardiserte tester for å sikre diagnosen veksthormonmangel eller akromegali ved måling av VH.

Veksthormon dannes i hypofyseforlappen og sekresjonen stimuleres av bl.a. growth hormone releasing factor (GN-RH) og hemmes av somatostatin. Hormonet stimulerer dannelse av IGF-1 som medierer den vekststimulerende virkningen av VH. Dessuten stimulerer VH cellenes proteinsyntese og øker muskelmassen, fører til økt fettforbrenning og reduserer glukoseopptaket i cellene. Veksthormon utskilles episodisk med ca. 10 sekresjonstopper per døgn. Produksjonen stimuleres av dyp søvn, fysisk aktivitet, stress, faste, hypoglykemi og proteininntak. En enkelt prøve er derfor lite representativt for veksthormonsekresjonen.

Lav sekresjon av VH forårsaker dvergvekst hos barn og bl.a. nedsatt muskelmasse og bentetthet hos voksne. Lav utskillelse kan sees som ledd i hypofysesvikt pga. hypofysetumor eller ved hyperglykemi og høye kortisol konsentrasjoner.

Overproduksjon fører til kjempevekst hos barn og akromegali hos voksne. Ved 75 gram oral glukosebelastning oppfattes testen positiv for overproduskjon dersom laveste VH > 1,0 µg/l. Høye konsentrasjoner kan også sees ved nyre- og leversvikt samt ved alvorlig underernæring.
For utreding av lav eller høy veksthormonproduskjon se Nasjonal veileder i endokrinologi.

Se Tabell med måleusikkerhet for Hormonlaboratoriets analyser

Døgnvariasjon, måltid, fysisk aktivitet, stress

0,05-40 µg/l

Forbehandling

Ingen

Prinsipp

Ikke kompetitiv immunluminometrisk assay (ILMA)

Metode

Merket reagens er alkalisk fosfatase bundet til et polyklonalt antistoff (kanin) mot veksthormon. Catcher-antistoffet er et monoklonalt antistoff (mus) mot veksthormon og er koblet til polystyrenkuler. Responssignalet er forsterket luminescens fra reaksjonen mellom alkalisk fosfatase og dioxetanfosfat.

Referansepreparat

WHO NIBSC 2nd IS 98/574
Omregning: 1 µg/l = 3 mIU/l
Obs.: benevningen ble endret fra mIU/l til internasjonalt brukt masseenhet i oktober 2014.

Leverandør/instrument

Immulite 2000xpi kit fra Siemens Healthineers. Metoden ble tatt i bruk ved Hormonlaboratoriet i oktober 2014.

Molar masse

22 000 g/mol

Utføres

Vanligvis daglig

Antiserum kryssreaksjon

Serum fra pasienter som har fått veksthormonbehandling kan inneholde sirkulerende antistoffer mot veksthormon. Dette kan gi for lave analysesvar.

Annen interferens

Hemolytiske (< 512 mg/dl), ikteriske (< 200 mg/l) og lipemiske (< 3000 mg/dl) sera interfererer ikke i analysen.

Hypofyse

Nasjonal brukerhåndbok i Medisinsk Biokjemi