D-dimer

Mistanke om tromboemboliske tilstander som dyp venetrombose (DVT) og lungeemboli (LE), forbrukskoagulopati (DIC) og preeklampsi. I noen tilfeller blir D-dimer brukt som hjelp til å vurdere om en pasient skal ha langvarig/livslang antikoagulasjonsbehandling (høy D-dimer 1 måned etter seponering av antikoagulantia), men foreløpig er det uavklart om måling av D-dimer skal være inkludert i en slik vurdering.

Pasientforberedelse

Ingen

Prøvetaking

Citratplasma. Citratrøret fylles til merket. Sentrifuger i romtemperatur ved 2000-2500 g i 15 min (1-3). Evt. i hurtigsentrifuge.

Voksne: 2-4 mL

Små barn: 1 mL er som regel nok til 2 koagulasjonsanalyser, noen ganger også flere.

Holdbarhet

Holdbarhet i romtemperatur: 8 t i plasma og 8 t i fullblod.

Plasma kan fryses og sendes på tørris. Holdbarhet i -20 °C: 24 måneder (4).

De oppgitte referanseområdene er egentlig beslutninsgrenser som gjelder ved utredning for venøs tromboembolisme.

Beslutningsgrenser ved vurdering av d-dimer etter Wells score ved mistanke om DVT/LE:

• Ved alder < 50 år er < 0,50 mg/L FEU normalt
• Ved alder 50-80 år er grensen gitt ved alder x 0,01 (Eks.: 60 år:< 0,60, 75 år:< 0,75)
• Ved alder >80 år er < 0,80 mg/L FEU normalt.»

For pasientnær analysering bør man i utgangspunktet bruke beslutningsgrensen som er oppgitt av instrumentets leverandør. Ta eventuelt kontakt med laboratoriet for å diskutere dette, gjerne med dokumentansvarlig for dette dokumentet.

Ved Stavanger universitetssykehus har man funnet øvre referansegrense 0,8 mg/L FEU for blodgivere.

Avdeling for medisinsk biokjemi Aker, Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål

Ø-hjelpsanalyse. Forventet svartid innen 2 timer.

Måleusikkerhet

D-dimer dannes ved at kryssbundet fibrin brytes ned. D-dimer epitopen består av to fibrinmonomerer holdt sammen i de C-terminale endene av kovalente bindinger. Slike strukturer finnes ikke i fibrinogen, og D-dimer er derfor et spesifikt nedbrytingsprodukt av kryssbundet fibrin, se figur nedenfor.

Ved mistenkt venøs trombose (DVT og/eller LE) er det anbefalt at det først utføres en klinisk vurdering ved hjelp av standardiserte scoringsskjema (Wells score). Se Metodebok for leger fra Medisinsk klinikk for utredning og behandling. Ved en høy pre-test sannsynlighet bør radiologiske undersøkelser utføres, og måling av D-dimer er IKKE indisert. Dersom pre-test sannsynligheten er lav til moderat, er det anbefalt å måle D-dimer. Hos pasienter vurdert ifølge standardiserte kriterier til å ha liten eller moderat risiko for DVT eller LE, vil en normal D-dimer med høy sannsynlighet utelukke DVT og LE.

Økt D-dimer er et uspesifikt funn og ses også ved tilstander med akuttfase/inflammasjon som f. eks infeksjon, postoperativt, traume, kreftsykdom og forbrukskoagulopati (DIC). Risikoen for venøs trombose øker sannsynligvis med økende d-dimer, men svært høy d-dimer ses også ved andre tilstander. Hos mange pasienter, spesielt inneliggende pasienter på sykehus eller pasienter med aktiv kreftsykdom, er D-dimer mindre nyttig for å utelukke DVT eller LE da D-dimer allerede er øket av annen årsak. Hos gravide øker D-dimer gradvis utover i svangerskapet, når en topp i forbindelse med fødsel og reduseres gradvis over 6-8 uker etter fødsel. D-dimer er derfor vanskelig å tolke i graviditeten.

Metoden baseres på fotometrisk måling av økt turbiditet i en suspensjon av mikropartikler av lateks. På mikropartiklene av lateks sitter monoklonale antistoffer som er spesifikke for D-dimer. Er det D-dimer i pasientprøven vil det skje en antigen-antistoffbinding mellom D-dimer fra prøven og mikropartiklene som gjør at mikropartiklene agglutinerer. Dette gir økt turbiditet i reaksjonsblandingen og dermed en økt absorbans i mediet. Hvor stor økningen er, er avhengig av mengden D-dimer i den analyserte prøven.