Hypoparatyreoidisme (HP) defineres som hypokalsemi pga. utilstrekkelig sekresjon eller virkning av paratyreoideahormon (PTH). Det er mange og svært ulike årsaker til sykdommen, og behandlingen er oftest livslang. Diagnostikk og behandling av HP kan være komplisert, oppfølging og kontroll er basert på skjønn og personlig erfaring da det finnes få studier.
Anamnese, eller kliniske funn forenlig med operasjon eller strålebehandling på halsen. HP kan oppstå flere år etter halskirurgi/stråling.
Familieanamnese med hensyn til genetisk årsak. Andre manifestasjoner med hensyn til syndromer.
Labprøver: fritt kalsium, total kalsium, albumin, fosfat, PTH, 25-OH vitamin D, kreatinin, magnesium, kalsium/kreatinin ratio i spot-urin eller kalsium i døgnurin (kan være høy ved ADH).
Genetisk testing anbefales hos følgende pasienter:
I genetikkportalen finnes informasjon om genpaneler (under utarbeidelse) for hypoparatyreoidisme som inneholder: AIRE, 22q11.2, CASR, GNA11, GSM2, PTH, GATA3.
Symptomatologien domineres av periorale og akro-parestesier, muskelkramper og karpopedal spasme. Generaliserte kramper kan ses. Symptomer er avhengig av hvor fort kalsium har falt. Akutt hypokalsemi, slik den kan ses etter operasjon for primær hyperparatyreoidisme, kan gi uttalte symptomer ved fritt kalsium < 1,0 mmol/L eller total kalsium under 1,9 mmol/L, mens kronisk, langsomt utviklende, svær hypokalsemi kan være nesten symptomfri ned til fritt kalsium på 0,8 mmol/L eller total kalsium under 1,6 mmol/L. Noen pasienter med kronisk HP har nedsatt livskvalitet med blant annet kronisk tretthet, intermitterende parestesier, kronisk krampetendens i ekstremiteter og hukommelsesvansker.
For behandling av akutt hypokalsemi, se Hypokalsemi.
Kronisk hypoparatyreoidisme:
Tilpass behandlingen individuelt og i forhold til bakgrunnen for HP (se under).
Ved behandling med aktivt vitamin D og kalsium, bør fritt kalsium ligge omkring nedre referansegrense for å unngå konkrementer i urinveiene pga. hyperkalsuri og nefrokalsinose med påfølgende nyresvikt. Fosfat bør være under øvre referansegrense. Det er ofte bedre å redusere på kalsiuminntaket enn dosen aktivt vitamin D hvis fritt kalsium er over målområdet.
Andre tiltak
Spesielle grupper