Pasienter med etseskader i øvre gastrointestinaltractus utredes og behandles hovedsakelig av medisinske gastroenterologer. Kirurgi er sjelden nødvendig.

Inntak av etsende stoffer kan gi alvorlige skader i øsofagus og ventrikkel. Skadene er avhengig av de korrosive egenskaper ved stoffet som er svelget, mengde, konsentrasjon og om stoffet er flytende eller i fast form. Eksponeringstiden mot mucosa er også avgjørende.

De fleste etseskader forekommer hos barn og er aksidentelle, de øvrige som regel etter villet inntak i selvdestruktiv eller suicidal hensikt. Etseskader er den hyppigste årsak til øsofagusstrikturer hos barn.

Etseskader forårsakes oftest av sterk alkalisk væske – lut – (natrium- eller kaliumhydroksyd i rensevæske for avløp, rengjøringsmidler, rustfjernemidler, blekemidler etc.). Alkaliske væsker skader hovedsakelig øsofagus, i mindre grad ventrikkel/duodenum der luten nøytraliseres. Mer distale skader ses ved inntak av syre. Ved aspirasjon ses skader i svelg og luftveier. Alkaliske væsker gir dype brannskader med bløte nekroser. Skaden skjer i løpet av sekunder med fare for perforasjon til mediastinum. Nekrosene utvikler seg i tre til fire dager med vevsavstøtning og dype ulcera. Reepitelialisering skjer én til tre måneder senere. Syreinduserte skader er ofte mindre farlige og forårsaker overfladiske koagulasjonsnekroser. Sterk syre kan likevel gi perforasjonsskader.

Gradering

Etseskader inndeles endoskopisk som brannskader og gir en indikasjon om prognosen

• Grad 0: Normal slimhinne
• Grad 1: Ødem og hyperemi av mucosa
• Grad 2A: Overfladiske sår med blødning og eksudat
• Grad 2 B: Dype sår
• Grad 3 A: Fokal nekrose
• Grad 3 B: Utbredte nekroser.

Smerter i munn og svelg, i epigastriet eller retrosternalt, oppkast og hematemese. Dysfagi eller hypersalivasjon er vanlig. Kraftige retrosternale smerter med utstråling til rygg gir mistanke om øsofagusperforasjon og mediastinitt. Abdominalsmerter med palpasjonsømhet og stramming kan være tegn på ventrikkelperforasjon og peritonitt. Dyspné og respirasjonsbesvær gir mistanke om aspirasjon til luftveier. Feber, takykardi og sjokk tyder på alvorlig etseskade.

Endoskopi

Øvre endoskopi skal utføres innen de første 24 timer etter eksponering for å kartlegge utbredelsen av skaden. Endoskopi er ikke nødvendig hos asymptomatiske barn og skal ikke utføres på hemodynamisk ustabile pasienter, pasienter med alvorlig respirasjonsbesvær eller der det foreligger utbredt skade/nekrose i svelg eller epiglottis eller der det er klar indikasjon for operativ eksplorasjon.

CT bør vurderes som del av utredningen spesielt ved mistanke om større inntak (f.eks. voksne som har drukket lut med overlegg) og der tidlig endoskopi gir mistanke om mer enn 2A-skade.

Generelle tiltak

Pasienter med uttalte symptomer eller allment påvirkede overvåkes initialt på intensivenhet med tanke på utvikling av livstruende komplikasjoner (mediastinitt, peritonitt, alvorlig respirasjonsbesvær, sjokk). Asymptomatiske pasienter kan etter observasjon skrives ut og følges poliklinisk. Pasienter som har inntatt betydelige mengder syre eller lut eller som har symptomer, holdes fastende og følges med gjentatt billeddiagnostikk (CT-thorax/abdomen). Intravenøs væske/blodprodukter om nødvendig. Steroider forhindrer ikke strikturdannelse og gis ikke. Stressulcusprofylakse. Analgetika/sedasjon etter behov. Ved skade i larynx/oropharynx og ved repirasjonsbesvær overveies trakeostomi. Det er ingen indikasjon for emetika, heller ikke nøytraliserende agens. Ventrikkelsonde kan fremprovosere brekninger/oppkast og anbefales ikke. En blindt nedsatt sonde kan perforere en svekket øsofagus eller ventrikkel.

Spesielle tiltak

• Grad 1-2A: Ingen terapi, væsketilførsel peroralt og fast føde etter et døgn.
• Grad 2B og 3: Ernæres etter ett døgn med tynn sonde gjennom nesen under forutsetning av at sonden legges ned under endoskopisk kontroll. Kan pasienten svelge eget spytt, kan peroral væsketilførsel initieres. Grad 3 observeres for tegn på perforasjon i minst en uke.

Kirurgisk behandling

Kliniske tegn på perforasjon, mediastinitt eller peritonitt krever umiddelbar vurdering med tanke på kirurgisk, endoskopisk eller radiologisk i form av drenasje og avlastning, og i sjeldne tilfeller øsofagusreseksjon da oftest med sekundær rekonstruksjon.

Prognose og sekveler

Grad 1 og 2A har god prognose uten fare for strikturdannelse. Grad 2B og 3A utvikler strikturer > 70 %. Grad 3B har > 60 % tidlig mortalitet og trenger i de fleste tilfeller øsofagusreseksjon.

Sekveler er øsofagusstriktur og plateepitelkarsinom. Strikturene kan utvikles allerede etter et par uker, men vanligst fra to måneder til ett år. Ventrikkelretensjon eller kvalme/oppkast sent i forløpet etter etseskade kan være tegn på pylorusstenose. Strikturer behandles med endoskopisk dilatasjon (gjentatte behandlinger ofte nødvendig). Midlertidig stenting kan være et alternativ. I svært sjeldne tilfeller må strikturer opereres med øsofagektomi og jejunum- eller coloninterponat.

Individuell oppfølging etter utskrivelse med tanke på striktur/stenose. Øket relativ risiko for karsinom. Risikoen øker sannsynligvis først 15-20 år etter skaden. Det anbefales gastroskopi etter 10 år for de over 30 år og etter 20 år for de under 30, og deretter skopi hvert 3. år.

K22.1 Etseskade i øsofagus