Aspirasjon defineres som inhalasjon av sekret fra munnhule/hals eller magesekk. Risikofaktorer inkluderer bl.a. dysfagi, redusert bevissthet (alkohol, krampeanfall), kronisk nevrologisk sykdom (f.eks hjerneslag, ALS, MS), intubasjon, bronkoskopi, sondeernæring. Aspirasjon er en vanlig hendelse også hos friske individer uten at klinisk sykdom utvikles, men kan forårsake:
Aspirasjonspneumonitt – kjemisk. Mageinnhold er under fysiologiske forhold sterilt og betennelsesreaksjonen er derfor som hovedregel ikke forårsaket av bakterier.
Aspirasjonspneumoni – bakteriell. Bakteriell etiologi varierer avhengig av den aktuelle kliniske situasjon og mikrobiologisk flora i munnhule/svelg. Polymikrobielle infeksjoner er vanlig. Grampositive bakterier er sannsynligvis viktigst ved samfunnservervet aspirasjonspneumoni, mens gramnegative bakterier forekommer hyppigere hos pasienter innlagt i helseinstitusjoner. Anaerobe bakteriers betydning er usikker.
Røntgen thorax (kan være negativ tidlig i forløpet) – evt. CT thorax (ved abscess, mistanke om obstruerende lesjoner og ved empyem).
Ekspektorat evt bronkoskopi med bronkoalveolar skyllevæske til bakteriologisk dyrkning.
Se også Nasjonal faglig retningslinje publisert av Helsedirektoratet
Rask erkjennelse av tilstanden er viktig. Suging av aspirert material i øvre luftveier, fjerning av evt. fremmedlegemer. Hvis pasienten bruker nasogastrisk sonde bør denne fjernes.
Ved kjemisk pneumonitt er det ikke indisert med profylaktisk antibiotika eller steroiderVed symptomer som vedvarer over to døgn, evt med forverring av inflammasjonsparametre, kan antibiotikabehandling vurderes.
Antibiotisk behandling av samfunnservervet aspirasjonspneumoni
Behandlingsvarighet totalt 5 døgn ved ukomplisert forløp.
Antibiotisk behandling av sykehuservervet aspirasjonspneumoni
Behandles som sykehuspneumoni generelt (se Sykehuservervet og ventilatorassosiert pneumoni)