Prematur ovarialinsuffisiens

Sist oppdatert: 16.07.2024
Utgiver: Norsk gynekologisk forening
Versjon: 1.1
Forfattere: Hannah Ni Bhriain Russell, Elinor Chelsom Vogt, Agnethe Lund
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Anbefalinger 

Vi anbefaler

  • Pasienter med mistanke om prematur ovarial insuffisiens (POI) bør henvises til gynekolog for diagnostikk og oppfølging.
  • Der det ikke foreligger kontraindikasjoner, anbefales kvinner med POI individuelt tilpasset hormonell substitusjonsbehandling (HRT) minimum frem til tidspunkt for regulær menopause1(II).

 

Vi foreslår

  • Tverrfaglig vurdering ved fertilitetsspesialist, endokrinolog og/eller genetiker kan være indisert.
  • Samvalg bør ligge til grunn for individtilpasset behandling og oppfølging.

Definisjon 

Prematur ovarialinsuffisiens er definert som tap av ovariefunksjon før 40 år og karakterisert ved menstruasjonsforstyrrelse (oligo/amenore) og hypergonadotrop hypogonadisme (forhøyede gonadotropiner og lav østradiol)12.

Epidemiologi 

Etiologi og forekomst

  • Prevalens cirka 1-2 % av kvinnelig befolkning under 40 år og 0,1 % under 30 år123.
  • Noen kjente årsaker til POI er angitt i Tabell 145.
  • I veldig mange tilfeller forblir etiologien uavklart/idiopatisk, delvis pga mangelfull diagnostikk. Sannsynligvis forekommer det underdiagnostisering av genetiske årsaker.

 

Tabell 1. Kjente årsaker til prematur ovarial insuffisiens[1] [L2]

Iatrogene

Om lag halvparten av POI tilfellene oppstår etter kjemoterapi, bekkenkirurgi eller strålebehandling

Genetiske

Påvisbar genetisk årsak hos 10-30 %. Heterogen genetikk.

  1. Numeriske og strukturelle X-kromosomavvik (vanligere hos yngre):
  • Turners syndrom (45X), mosaikkvarianter, translokasjoner, delesjoner og 46 XY
  1. Genetiske varianter/mutasjoner:
  • FMR1 premutasjon (1-7 %)
  • Andre genetiske varianter

Autoimmune

Autoimmun ooforitt påvises histologisk eller ved relevante autoantistoffer hos 1-5 %. [3] Økt forekomst ved andre autoimmune sykdommer, særlig Addisons sykdom og polyendokrine syndromer (APS-1), men også tyreoideasykdom, diabetes type 1 og noen reumatiske sykdommer[4] )

Andre

Infeksjoner (kusma, CMV, tuberkulose)

Miljøgifter

Ukjent/Idiopatisk (30-40 %)

 

Diagnostikk 

Diagnosen stilles ved 4 måneder oligomenoré/amenoré og FSH nivåer i postmenopausalt referanseområde, målt 2 ganger med minst 4 ukers mellomrom. Østradiol er som regel lav. POI kan presentere seg med primær eller sekundær amenoré eller oligomenoré med og uten symptomer på østrogenmangel.

 

Utredning

Anamnese: Symptomer på østrogenmangel, menstruasjonssyklus, velvære, seksualliv, graviditetsønske, hormonpreparater, bekkenkirurgi, tidligere strålebehandling/kjemoterapi, familieanamnese inkludert overgangsalder til kvinner i familie.

 

Klinisk undersøkelse med tanke på evt dysmorfe trekk og Turnerstigmata. Ved primær amenore undersøkes pubertetsutvikling (Tanner stadium) og høydevekst.

 

Gynekologisk undersøkelse og vaginal ultralyd med fokus på uterusform/-størrelse (prepubertal?), endometrietykkelse, ovariestørrelse, antall follikler og antydning til intermitterende ovulasjoner. Gynekologisk undersøkelse er ikke alltid indisert ved første konsultasjon, særlig dersom pasienten er ung, ikke har gjennomgått pubertet eller mangler seksuelle erfaringer.

 

Blodprøver: Hormonprøver: FSH, LH, østradiol. Anti Müller hormon (AMH) er som regel lav, men uspesifikk da den kun sier noe om antall follikler. Andre hormonprøver ved mistanke om sekundær endokrin årsak.

 

Bentetthetsmåling med DXA scan (Dual energy X-ray absorptiometry scan) med tanke på osteoporoserisiko. Vitaminstatus og ernæring bør adresseres.

 

For utredning av underliggende årsak vurderes:

  • Screening for autoimmun tyroideasykdom: TSH, fritt T4 og antistoff mot tyreoidea peroksidase (antiTPO).
  • 21-OH antistoffer. Ved positiv test henvis til endokrinolog.
  • Ved sterk mistanke om autoimmun ooforitt kan antistoff mot «Side-chain cleavage enzym» (anti-SCC) og «Nacht leucine-rich-repeat protein 5» (NALP5) også rekvireres, se Analyseoversikten.
  • Kromosomanalyse/karyotype med tanke på Turner syndrom (45X/ mosaikk) eller andre gonadedysgenesier. Ved klinisk mistanke og negativ kromosomanalyse i blod er det indikasjon for hudbiopsi.
  • Ved mistanke om monogene mutasjoner, konferer genetiker. Det finnes etter hvert en del «neste generasjons sekvensering»(NGS) paneler for prematur ovarial insuffisiens. Se Premature ovarian failure 1; POF1 og Primary ovarian insufficiency (Version 1.67).
  • Gentest for FMR-1(fragile X mental retardation 1). Premutasjon i FMR-1 genet (55-200 CGG repeteringer) gir 13-26 % økt risiko for prematur ovarial insuffisiens i tillegg til risiko for å få sønner med Fragilt-X syndrom. Diagnosen kan ha konsekvenser for andre i familien, og ved positiv gentest bør pasienten henvises til genetisk veiledning.

Behandling/profylakse 

  • Individualiseres.
  • God informasjon er viktig for å oppnå compliance.
  • Vi mangler randomiserte kontrollerte studier når det gjelder behandling av POI. Metaanalyser er vanskelige grunnet stor heterogenitet i etiologi.
  • Det anbefales hormonell substitusjonsbehandling (HRT) fram til 50 års alder for alle kvinner der det ikke foreligger kontraindikasjoner. Ved 50 års alder bør nedtrapping og seponering planlegges i samråd med kvinnen.
  • Det er påvist høyere sykelighet og dødelighet med POI. Østrogensubstitusjon anbefales som behandling av symptomer og for å forebygge senere komplikasjoner som urogenitale plager, nevrologisk sykdom, osteoporose fraktur og kardiovaskulærsykdom1.
  • Transdermal østradiol anbefales fordi det gir en mer fysiologisk hormonprofil, mindre risiko for komplikasjoner (trombo-embolier, leverpåvirkning) og er til fordel for skjelettet.1 Alternativt, peroralt østradiol.
  • Det finnes ikke konsensus når det gjelder dosering, og dette bør derfor individualiseres med utgangspunkt i effekt og behov. Klinisk erfaring og noen mindre studier har vist at fysiologiske østradiol nivåer rundt 250-350 pmol/L (0,25-0,35 nmol/L) gir symptomlindring og forebygger benskjørhet.
  • Doseringen av østradiol bør justeres etter kvinnens symptomer og velvære. Blodprøver kan være til hjelp. Ved transdermal (plaster/spray) administrasjon start gjerne med 100 mcg/dag, ved peroral medisinering 2 mg/dag.
  • Ved intakt uterus skal kvinnen også ha gestagen (kan gis som tablett, vaginalt, intrauterint, transdermalt; evt som kombinasjonspreparat med østradiol). For eksempel 10mg/dag medroksyprogesteronacetat, eller 200 mg/dag mikronisert progesteron i 12-14dager/måned eller hver tredje månd. IUD med gestagen foretrekkes ikke bare ved prevensjonsbehov, men også dersom kvinnen ønsker å unngå blødninger.
  • Systemisk HRT kan komplementeres med lokal behandling.
  • Kombinasjons p-pille og andre kombinerte prevensjonsmidler foretrekkes ofte av kvinner med prevensjonsbehov, men har ikke like beskyttende effekt på bentetthet. Helhetsbildet vurderes.
  • Det mangler evidens når det gjelder effekt av medikamenter for å øke ovarialfunksjon og naturlig befruktning.
  • Ved graviditetsønske anbefales rask henvisning til fertilitetsspesialister ved diagnosetidspunkt for å evaluere mulighetene. Intermitterende ovulasjoner, spesielt i startfasen av POI, gir mulighet for graviditet med egne oocytter. Eggdonasjon finnes som alternativ. Ved tilstander som kan gi økt risiko for komplikasjoner i svangerskap anbefales det pregestasjonell veiledning, i noen tilfeller frarådes svangerskap.
  • Prevensjon behøves der hvor graviditet ikke er ønskelig grunnet mulighet for spontane ovulasjoner.
  • Ved Y kromosom anbefales gonadektomi grunnet risiko for maligne forandringer.
  • Profylaktisk nedfrysning av ovarialvev før stråling og cytostatika, se kapittelet Fertilitetsbevarende behandling.
  • Ved behov for pubertetsinduksjon se Guideline on the management of premature ovarian insufficiency kapittel 13. Før sekundær kjønnskarakteristika er utviklet, bør østradiol gis i lave doser, først uten gestagen.

 

Se ref. nr. 1.

Oppfølging 

POI bør først og fremst vurderes av gynekolog, men kan evt. følges opp i primærhelsetjenesten.

 

Gjentagelsesrisiko

Genetiske komponenter innebærer risiko for arv av POI.

 

Konsekvens for senere helse

  • Ubehandlet POI og langvarig østrogenmangel er assosiert med osteoporose og økt kardiovaskulær sykdom og død, i tillegg til nevrologisk sykdom og urogenitale plager1.
  • Fertiliteten er sterkt redusert ved POI. Muligheter for spontan graviditet er størst det første året etter diagnosen med flukturerende ovariefunksjon som kan gi intermitterende ovulasjoner. Ca. 1 % av alle kvinner med POI og 5-10 % ved idiopatisk etiologi blir spontant gravide1.
  • Den emosjonelle belastningen ved diagnosen POI kan være stor både med tanke på infertilitet og mulighet for underliggende etiologi. I tillegg kan reaksjon til endring i oppfattet selvidentitet oppleves som vanskelig. Det psykiske aspektet bør derfor også tas hensyn til med god tid til pasienter ved diagnosetidspunkt. Videre henvisning til psykisk støtte vurderes etter behov.

ICD-10 

  • Q96.0-9 (Turner syndrom).
  • Q97.8 (andre kromosom deviasjoner, kvinnelig fenotype).
  • E28.3 (POI).
  • E 89.4 (ovariesvikt etter kirurgiske eller medisinsk prosedyre).
  • N95.1,3,8,9 (menopause + forstyrrelser) hos kvinner < 40 år.

Referanser 

1. Webber L, et al. ESHRE Guideline: management of women with premature ovarian indufficiency.2016. DOI: 10.1093/humrep/dew027.
2. Albright F,et al. A syndrome characterized by primary ovarian insufficiency and decreased stature. Am J Med Sci 1942;204: 625-648.
3. Cooper AR, et al. The time is now for a new approach to primary ovarian insufficiency. Fertil Steril 2011;95: 1890-1897.
4. Nelson LM. Clinical practice. Primary ovarian insufficiency. N Engl J Med. 2009;360(6):606-14. DOI: 10.1056/NEJMcp0808697.